| dc.description.abstract | I dette studiet ble det undersøkt om man kunne kartlegge kjennetegn på Norges
mannlige utenlandsproffer i fotball gjennom tidene. Betydningsfulle spillerdata ble
belyst ved å finne ut av når på året spillerne er født, når Norge sendte flest spillere til
utlandet, hvilke ligaer de gikk ti, hvor mange som fikk landskamper, hvor lenge de var i
utlandet, og når spillerne avsluttet sin karriere.
Hvis man har oppnådd status som toppspiller (ekspertise), gjennom gode forutsetninger
til å lykkes ute (Relativ alderseffekt), og senere har gått til utlandet som “expatriate” (en
midlertidig reisende): kan man stille spørsmål til hva som kjennetegner disse
toppspillernes karriereløp? Teorier knyttet til dette ble brukt for å belyse oppgavens
ulike aspekter, omkring problemstillingene.
Oppgaven ble gjennomført ved hjelp av historiske data, der datainnsamlingen besto av å
innhente informasjon om norske utenlandsproffer gjennom tidene. Utvalget i studiet
omhandlet 433 spillere, som ble belyst gjennom statistiske undersøkelser i programmet
SPSS.
Funnene gir tydelige svar på studiens underproblemstillinger. Det fantes tendenser til at
forsvarsspillerne var født tidligst på året (q1=29.33 %, q2=27.33 %), og at keepere var
født sent på året (q4=29,05 %). Norge sendte flest spillere til utlandet i årene 1999 og
2000 med henholdsvis 32 og 33 spillere. Det viste seg at majoriteten av norske spillere
har gått til utlandet etter fylte 20 år (M=24,10, SD=3,69). Norge har eksportert flest
spillere til det engelske ligasystemet. 185 (42,7 %) av de norske spillerne som har spilt i
utlandet fikk A-landskamper, mens hele 248 (57,3 %) norske spillere har spilt i utlandet
uten å få A- landskamper for Norge. Det viser seg også at spillerne har en
gjennomsnittlig karrierlengde på 13,6 år (toppnivå), og at de er i snitt 5.14 år i utlandet.
Spillerne som har spilt i de antatt beste ligaene i dette utvalget (N=122) avsluttet sin
karriere i snitt når de var 33,7 år. | en_US |
