Betydningen av hematologiske og muskulære tilpasninger til utholdenhetstrening for maksimalt oksygenopptak: En 10-ukers treningsintervensjon på tidligere utrente personer

Abstract

Introduksjon: Det er fortsatt omdiskutert hvorvidt det maksimale oksygenopptaket (V̇O2maks) utelukkende begrenses av sentrale- (hjertets pumpekapasitet og blodvolum; BV) eller en kombinasjon av sentrale- og perifere faktorer (muskulatur). Formålet med denne studien var å øke deltakernes muskulære oksidative kapasitet gjennom utholdenhetstrening, for deretter teste denne treningseffektens innvirkning på V̇O2maks isolert sett uten innvirkning av sentrale tilpasninger. Metode: Tolv utrente deltakere (V̇O2maks: ~45 ± 6 ml‧kg-1‧min-1, alder: ~29 ± 6 år, KMI: 23,5 ± 2,4 kg‧m-2) gjennomførte en ti-ukers treningsintervensjon på ergometersykkel med målinger av V̇O2maks, maksimalt minuttvolum (Q̇maks; impedans kardiografi) og hemoglobinmasse (Hbmasse; CO-gjenpusting) før (pre) og etter (post 1) treningsperioden. Noen dager etter posttest ble den treningsinduserte økningen i Hbmasse fjernet ved hjelp av blodtapping. Om lag 45 min etter blodtapping ble V̇ O2maks og Q̇ maks målt på ny (post 2). Basert på tidligere studier, antok vi at blodtappingen ville redusere Q̇ maks til utgangsverdien før trening, og at eventuelle gjenstående treningseffekter på V̇ O2maks skyldes økt arterievenøs oksygendifferanse som følge av muskulære tilpasninger. En muskelbiopsi av låret ble tatt ved pretest og etter post 2.