| dc.description.abstract | Hensikten med studien er å undersøke hvorfor toppidrettselever velger studiespesialisering med det valgbare programfaget toppidrett, fremfor idrettsfag når de kombinerer videregående opplæring og idrettssatsing. Gjennom dette ønsker studien å belyse mulige årsaker til hvorfor søkertallene på idrettsfag i Oslo har falt de siste årene.
Vitenskapsteoretisk faller studien innenfor det fortolkende paradigmet, med min hermeneutiske tilnærming i fortolking av empirien. Metodologisk benyttes en kvalitativ metode, hvor det er gjennomført åtte semistrukturerte dybdeintervjuer for å belyse studiens problemstillinger. Utvalget består av to grupper, seks elever og to lærere. For å diskutere empirien benytter studien seg av et teoretisk rammeverk bestående av Bronfenbrenners bioøkologiske modell, teorien om rasjonelle valg og teori om selvregulering. I tillegg benyttes tidligere forskning og annen relevant litteratur.
De mest fremtredende funnene i studien viser at elevene velger studiespesialisering, fremfor idrettsfag, for å kunne velge realfag. De vil unngå å måtte ta opp fag, som de kan ha bruk for i videre studier, og ønsker å ha alle muligheter åpne. Samtidig pekes det på at totalbelastningen på idrettsfag blir for stor, da aktivitetsfagene elevene må gjennom gjør det vanskelig å ha kontroll på riktig intensitet for optimal utvikling og prestasjon i spesialidretten. Spesielt aktivitetslære med friluftsliv blir trukket fram som en sentral årsak bak å ikke velge idrettsfag. Idrettsfagsskolenes beliggenhet synes også å være negativt for elevene, da noen av skolene som tilbyr idrettsfag i Oslo har et lavere søkerantall, sammenliknet med skolene som er mest ettertraktet.
Videre er det naturlig å undersøke om de lave søkertallene på idrettsfag i Oslo er et resultat av naturlige svingninger, eller om det vedvarer. | nb_NO |
