| dc.description.abstract | Hensikten med å skrive denne masteroppgaven er å få større kunnskap om fotballklubbers evne til å forhindre, håndtere og lære av kriser i lys av den historiske tiden vi har vært igjennom med Covid-19-pandemien. For å få en større forståelse av hva som skjer i og rundt fotballklubbene benyttet jeg meg av Crisis Management teori og institusjonell teori som et teoretisk bakteppe.
Prosjektet har et kvalitativt forskningsdesign, og jeg har samlet inn data gjennom semistrukturerte intervjuer av daglig ledere på de to øverste nivåene på herre- og kvinnesiden i fotballklubber i Norge. Klubbene er: Molde FK, FK Bodø-Glimt, Ranheim Fotball, Stabæk Fotball, VIF Fotball Damer og Lyn Fotball Damer. I den strategiske utvelgelsen av klubbene ble det også benyttet en dokumentanalyse med årsrapporter, pressemeldinger og uttalelser i media.
Resultatene viser at norske toppfotballklubber ikke var forberedt på at verden skulle rammes av en pandemi, og de følgende det medførte. Funnene viser også at klubbene kan sees på som reaktive organisasjoner ved at de planlegger i stor grad for kriser de har vært oppe i tidligere. Disse planene er ikke nødvendigvis nedskrevet, men innarbeidet som rutiner i klubben. Samtidig viser det seg at klubbene er mer proaktive i forbindelse med planleggingen av arrangement. I den sammenheng har samtlige klubber nedskrevne krise- og beredskapsplaner, og er i så måte likere hverandre. Klubbene ser ut til å ha et mye større fokus nå enn før på omgivelsene rundt klubben, og disse samarbeidene kan sies å bidra til en økt kriseberedskap. Samarbeidet klubbene har hatt med Norges Fotballforbund og interesseorganisasjoner har bidratt til å begrense omfanget av krisen for klubbene. | en_US |
