Kvinnelige naturguider i Norge - barrierer i et mannsdominert friluftsliv: En kvalitativ studie om norske kvinnelige naturguiders opplevelser fra å arbeide i et mannsdominert felt

Abstract

Friluftsliv er, i likhet med idrett, et mannsdominert felt organisert som et overskuddsliv for menn, og dominert av maskuline idealer (Acker, 2006; Carter & Colyer, 1999; Gurholt, 1999). Hensikten med dette mastergradsprosjektet er å frembringe kunnskap om hvordan norske kvinnelige naturguider opplever å arbeide i et mannsdominert friluftsliv. Det er et mål å peke på hvilke utfordringer kvinnelige naturguider møter i sitt arbeid, fordi de er kvinner i et felt som er organisert etter menns premisser, samt mulige barrierer som hindrer flere kvinner i å bli eller forbli naturguider. Studiens teoretiske rammeverk er inspirert av anerkjente kjønnsteoretikere som West og Zimmerman (1987), R. W. Connell (1987) og Dorothy Smith (2005). Jeg benytter meg av deres begreper om henholdsvis doing gender, kjønnsordenen og work for å undersøke hvilke strukturer feltet naturguiding er bundet opp av, og hvilket usynlig ekstraarbeid kvinnene må gjøre for å passe inn.

Studien er basert på semistrukturerte intervjuer med syv kvinner som arbeider eller har arbeidet som naturguider i Norge. Disse er i alderen 26 til 44 år. To av kvinnene har barn. Bakgrunnen for mitt valg av utvalg har vært at jeg ønsket å se nærmere på hvordan kvinner uten barn og kvinner med barn opplever det å arbeide som naturguide, og om familielivet kan betraktes som en barriere i denne sammenheng. Kvinnene jobber ulike steder i landet og har forskjellig erfaring fra feltet. Gjennom tematisk analyse har jeg identifisert temaer som peker ut hvilke barrierer kvinnene selv opplever, og hvordan det virker inn på deres tanker om en fremtid som naturguide.

Resultatene av studien indikerer at kvinnene opplever en rekke barrierer, og at feltet er bundet opp av strukturer hvor kvinnen underordnes et maskulint premiss, der «han» fortsatt setter standarden. Kvinnene preges av kjønnede forventninger fra andre og seg selv. Dette resulterer i dårlig selvfølelse og selvbegrensende tanker om sin rolle som naturguide. Det fremkommer også at kvinnene selv har det vi kan omtale som essensialistisk syn på andre kvinner, og preges altså av normer om at feminine egenskaper ikke alltid passer inn. Selv sier de at de mangler forbilder, men også at de ikke klarer å identifisere seg med kvinner som bidrar til å opprettholde en maskulin styringslogikk. Det kan i tillegg virke som at måten naturguiding som felt organiseres på, er en barriere i seg selv. Feltet er basert på et premiss der man fullt ut må kunne dedikere seg til livet som naturguide, og som krever at man har en kone som kan ta vare på hjem og familie. For kvinner som er mødre eller koner, med et særlig ansvar for det tredje skiftet, er dette ikke et privilegium de nødvendigvis har. Feltet er også preget av en kjønnsorden og strukturer av cathexis og makt, i det at det oftest er mannlige gjester som sliter med å respektere og anerkjenne kvinnene som naturguider og ledere.

Alle disse utfordringene virker å være barrierer for kvinnene jeg har intervjuet. Det er svært få som tror de kommer til å være i yrket over tid og de er lite optimistiske for feltets utvikling, med mindre visse tiltak iverksettes. Kvinnene foreslår tiltak som økt profesjonalisering gjennom nasjonale standarder for virksomheter, arbeidsgivere og arbeidstakere. Dette vil øke anerkjennelsen for yrket og videre gi bedre arbeidsbetingelser som økt lønn, endrede arbeidstider og mer forutsigbarhet. For kvinner spesielt vil tiltak være å heie på hverandre og andre, og at flere får mer kunnskap om spesifikke utfordringer kvinner kan ha, som menstruasjon og morsrollen. Denne oppgaven viser at kvinnene jeg har intervjuet må gjøre et omfattende usynlig ekstraarbeid for å dekke opp for krav de ikke alltid vil eller kan innfri.