Diskurser i toppfotballmiljø blant unge mannlige toppfotballspillere: Hvordan har det betydning for deres væremåter og treningstilnærming, og hvilken innvirkning kan det ha for deres utvikling

Abstract

Denne studien har som formål å kartlegge diskurser i form av de dominerende normative strukturene og holdningene som eksisterer blant mannlige junior elitefotballspillere i Norge, og undersøke hvordan diskurser påvirker væremåten og treningstilnærmingen til spillerne. Samtidig diskuteres hvilken rolle dette spiller i deres utvikling som fotballspillere.

Studien er utformet som en kvalitativ casestudie, der data ble samlet inn gjennom tre fokusgruppeintervjuer samt observasjoner av spillernes treningshverdag. Observasjonene ble gjort på laget de intervjuede spillerne tilhørte, noe som ga en bredere forståelse av deres utviklingsmiljø. Studien har brukt disse dataene til å kartlegge diskurser relatert til dominerende normative strukturene og holdninger som preger miljøet, og hvordan disse påvirker spillernes væremåter og treningstilnærming. Konteksten er rettet mot spillerutviklingssystemet i norsk juniorfotball. Dataen ble analysert og tolket basert på de teoretiske rammene fra Michel Foucault og Erving Goffman.

Resultatene avdekket blant annet en sterk tendens blant spillerne til å omfavne selvoptimalisering, kjennetegnet ved en kontinuerlig jakt på forbedring og utvikling på tvers av alle aspekter for å prestere bedre. Spillerne rapporterte at det ble lagt stor vekt på å vise treningsvilje og å trene med høy intensitet under treningsøkter. De fremhevet en strategisk tilnærming til verdier som innsats, disiplin og lærevillighet for å leve opp til forventinger knyttet til normative rammene og holdninger som preger toppfotballmiljøet. I tillegg uttrykte spillerne bekymring for de potensielle negative konsekvensene som kunne oppstå dersom de reduserte treningsintensiteten og engasjementet. Slike stigmatiserende merkelapper kunne over tid påvirke spillernes sosiale identitet og føre til uønskede konsekvenser, som redusert spilletid og svekket konkurranseposisjon i forhold til andre talentfulle utøvere.

Funnene indikerte også at trenere spiller en sentral rolle i å etablere og kommunisere normative forventninger til treningsinnsats og -tilnærming. Spillernes fortolkning av disse forventningene påvirket i stor grad deres opplevelse av handlingsrommet for å tilpasse og personliggjøre sin treningsstrategi, noe som kan vidtrekkende konsekvenser for både individuell og kollektiv utvikling og prestasjon innen fotballen.

Generelt viste resultatene en tendens til en homogen treningstilnærming blant spillerne, der diskurser i miljøet utøvde sterk påvirkning. Spillerne var på et teoretisk nivå klar over at ulike utøvere har ulike veier i forhold til å optimalisere treningshverdagen på grunn av variasjoner på individnivå. Eksempelvis i forhold til å tilpasse individuelle variasjoner i evne til å absorbere samme mengde trening, ulike behov i forhold til fysiske og tekniske ferdigheter, ulike individuelle forutsetninger og ulikhet i personlighet. Resultatene indikerer imidlertid at spillerne bestreber å følge anerkjente normative strukturer og holdninger som eksisterer i miljøet i sin treningstilnærming og at resultatet av dette gir i stor grad en/av homogen treningstilnærming.