| dc.description.abstract | Denne masteroppgaven tar for seg hvordan toppfotballklubber i England og Norge organiserer sitt talentutviklingsprogram. Det anvendte teoretiske rammeverket inkluderer ny-institusjonell teori, ressursavhengighetsteori og teori om kulturidentitet- og kultur. Hensikten er å skape innsikt i hvordan talentutvikling drives i kvinnefotballen og hva toppklubbene tenker om sitt eget arbeid. Med forankring i det teoretiske rammeverket viser jeg hvordan toppklubbenes behov for ressurser og legitimitet fra eksterne aktører påvirker organisasjonen.
Oppgavens empiriske bidrag baseres på intervjuer med talentutviklingsansvarlige fra tre toppklubber i Norge, tre toppklubber i England, representanter fra Norges Fotballforbund, det engelske fotballforbundet og Toppfotball Kvinner. En tematisk tilnærming ble benyttet for å analysere dataen. Her ble fem temaer identifisert. Disse er (1) ressurser og kompetanse, (2) struktur og organisering, (3) talent og talentutvikling, (4) selektering og rekrutering og (5) kultur. Oppgaven viser at gode rammevilkår er avgjørende for hvordan klubbene kan strukturere og organisere sitt talentutviklingsarbeid. England har langt bedre rammevilkår enn Norge. Resultatene viser videre at klubber som opplever en konkurranse innenfor sitt geografiske område, ønsker å identifisere og rekruttere talenter til sine akademi i en yngre alder, enn klubber som ikke opplever konkurranse. Dette gjør at identifiserings- og rekrutteringspresset av talenter øker, noe samtlige utrykker bekymring for. Kvinnefotballens talenter har fram til nå blitt skånet for denne rovdriften av yngre talenter.
Alle klubbene mener de driver en holistisk utviklingsmodell, der langsiktig utviklingsfokus, kompetente trenere, hospitering og tett samarbeid med skoler er i fokus. Samtidig viser resultatene at flere av klubbene mangler mentaltrenere eller andre viktige elementer for å kunne drive den holistiske utviklingen som hevdes. Videre identifiseres trykket fra det engelske forbundet som pådriveren for Englands utvikling. Dette er ikke tilfellet i Norge. Konklusjonen er at det behøves regulering av rekrutteringsprosessen av talenter for å verne om unge håpefulle jenter. | en_US |
