Fra egoisme til sjenerøsitet: kan toppidretten reformeres?

Abstract

Artikkelen tar utgangspunkt i den norske idrettsmodellen der topp og bredde hører sammen, og der toppidrettsutøvere uvegerlig blir rollemodeller for barn og unge. Den moderne toppidretten er i økende grad preget av egoistiske holdninger der det dreier seg hele tiden om å skaffe seg fordeler. I denne artikkelen tar jeg opp egoisme, rettferdighet og sjenerøsitet som tre grunnleggende holdninger i idrettskonkurranser og drøfter hvorvidt man med inspirasjon fra sjenerøsitetsidealer og praktiske eksempler kan tenke seg en toppidrett som i større grad bygger på sjenerøsitet. Artikkelen starter med en kort presentasjon av den norske idrettsmodellen og jeg skisserer deretter tre kriterier som alle idrettskonkurranser må oppfylle: 1)spille for å vinne, 2) klare regler som følges, og 3) respekt for konkurrenter. Deretter presenterer jeg egoisme, fairness og sjenerøsitet som tre mulige grunnholdninger, og de implikasjonene de har i en idrettslig sammenheng. Etter en gjennomgang av den grunnleggende egoismen i dagens toppidrett, som infiserer ikke bare utøveren, men også hele systemet rundt utøveren, diskuteres muligheten for å utvikle holdninger basert på sjenerøsitet. Det nevnes tre kilder til inspirasjon; engelsk overklassesport, Nietzsches tanker om den overlegne mester, og Arne Næss’ sportspraksis og hans saklighetslære for gode diskusjoner. Deretter presenteres empiriske eksempler på sjenerøsitet og hva en spillteoretisk analyse av ulike holdninger gir som resultat. Jeg konkluderer med at en endring i retning av sjenerøsitet vil gi en rikere toppidrett og et bedre grunnlag for en helhetlig idrettsmodell.