Under røde faner: om arbeideridrett og politisk idrettsestetikk
Journal article, Peer reviewed
Permanent lenke
http://hdl.handle.net/11250/171014Utgivelsesdato
2012Metadata
Vis full innførselSamlinger
- Artikler / Articles [2120]
Originalversjon
Arbeiderhistorie. 2011, 205-221Sammendrag
Arbeidernes Idrettsforbund fikk en kort historie, fra stiftelsen i 1924, til
det ble vedtatt sammenslått med Norges Landsforbund for Idrett i det
okkuperte Norge i 1940. Den formelle samlingen i Norges Idrettsforbund
skjedde i 1946. Arbeideridrettsmennene var idrettens birkebeinere, het
det i Arbeideridrett, forbundets blad som kom ut i periodene 1926–30
og 1933–34. «Arbeideridretten blev grunnlagt av medlemmer og lag som
det borgerlige forbund ikke ønsket å få – som truet deres privilegerte
stilling. […] Vi har intet å lære av de borgerlige, vi har valgt vår
egen vei, vår egen linje og skapt vår egen organisasjon.»2
«Ungdommen tok saken i egne hender og se hvad disse
hender skapte!,» skrev Aksel Zachariassen begeistret.
Slik var myten om arbeideridretten. Den trivdes på solfylte
propagandadager, ble bevisst utformet av Rolf Hofmo i hans
pamfletter Idrett og politikk fra 1933 og den noe omarbeidede
Folkeidrett. Borgerlig idrett. Arbeideridrett fra 1937, og ble
endelig opphøyd i Petter Larsens historie om Arbeidernes Idrettsforbund
fra 1979: Med AIF-stjerna på brystet. Som myter flest var den ikke
uten grunnlag i virkeligheten. Det er riktig at nye lag og medlemmer
kunne ha vanskelig for å få innpass, ikke minst i Fotballforbundet. Et
hovedproblem var at det ble for mange lag og medlemmer på et
begrenset antall baner. Senere storheter i norsk fotball som Rosenborg
og Vålerenga var blant dem som måtte vente for å komme innenfor; de
ble riktignok aldri medlemmer av AIF.