Å lære i nye omgivelser: studentenes læringsutbytte i skolepraksis

Abstract

Denne oppgaven tar for seg praksisperioden til studentene i PPU-studiet på Norges idrettshøgskole, med studentenes læring i fokus. Temaet blir belyst ut ifra studentenes egne oppfatninger både før og etter en praksisperiode. Formålet med oppgaven er å belyse praksisperioden fra studentenes synsvinkler, og skal være behjelpelig for å forstå hva studentene lærer i en slik periode. I studiet er det blitt benyttet kvalitative metoder, hvor både observasjon og semistrukturerte intervjuer er blitt brukt for å innhente data. Det er 8 personer som har deltatt i studiet, hvor alle var med under observasjonene, og 5 av studentene ble videre intervjuet både før og etter praksisperioden. Studentene har vært fordelt på tre forskjellige grunnskoler i Oslo/Akershus området, hvor de alle har praktisert i faget kroppsøving. Funnene i oppgaven blir diskutert med sosiokulturelt teorisyn på læring. Lave & Wengers (1991) situerte læringsteori og Wengers (1998) sosiale teori på læring har vært teoriene som har kastet lys på funnene som er blitt gjort. Resultatene i dette prosjektet viser at det er mye godt som kommer ut av å delta i en praksisperiode. Det pekes på at praksisen har stor betydning for studentene selv om det er individuelle forskjeller. Mange av studentene bruker praksisen for å få kunnskap og innsikt i yrket de utdanner seg til og ser på denne formen for læringsutbytte som vanskelig og oppnå i en høgskolesetting. Studentene har vanskeligheter med sette ord på spesifikke sider av læringsutbytte. De peker heller på at læringen er kompleks, og skaper et grunnlag for utvikling innenfor den kompliserte rollen som lærerrollen er. Selv om det er flere likheter i læringsutbytte, så belyses det store forskjeller fra praksisfelleskap til praksisfelleskap. Det virker som at deltakerne, deres interesser og deres kunnskap, har en stor innvirkning på hvordan fellesskapet utvikles. Videre pekes det på at kommunikasjonene mellom medlemmene har en viktig rolle når det gjelder å utvikle kunnskapene til deltakerne. Det kommer også frem at ved dypere refleksjon, 4 utvikler praksisfellesskapet sin pedagogiske tankegang og flytter fokuset fra hvordan til hvorfor. Det påpekes at studentene føler at fokuset for veiledningen har en utvikling, og vender blikket mot nye aspekter rundt praksisen utover i perioden, men at denne utviklingen styres av deltakerne og deres kunnskaper og interesser. Studentene i studiet gir uttrykk for lite kunnskap angående praksisen i forkant av perioden, noe som er urovekkende og setter spørsmålstegn ved høgskolens prioritering av praksisperioden i studiet. Det kommer videre frem at læring er til stede, og at praksisen har en nytteverdi for studentene. Det hentydes også at perioden har et større læringspotensialet en hva som blir utnyttet ved den nåværende praksisperioden ved høgskolen.