| dc.description.abstract | Denne masteroppgaven setter fokus på elevstipendiatene i folkehøgskolen. Hensikten er å belyse hvilke grunner utvalgte elevstipendiater oppgir for å bli sitt 2. år ved folkehøgskolen som elevstipendiat. Forskningsspørsmålet underbygges ved samtidig å belyse hvilke utfordringer elevstipendiatene opplever i sin rolle og hvilket syn ledelsen har på elevstipendiatene. Hensikten er å få fram kunnskap om et felt som er lite utforsket og sette ord på grunnene for at rollen som elevstipendiat er ettertraktet for noen. Det foreligger svært lite forskning på feltet, så denne masteroppgaven har seilt gjennom ukjent farvann med få fyrtårn å navigere etter. Men interne rundskriv og pedagogiske dokument, samt offentlige utredninger og en nyere forskningsrapport om folkehøgskolen fra 2010, er alle lagt til grunn for arbeidet. Undersøkelsen har en kvalitativ tilnærming, med bruk av semi-strukturerte intervju. Totalt har fem elevstipendiater og tre rektorer blitt intervjuet. Disse intervjuene dannet samlet forskningsmaterialet som oppgavens analysedel er basert på. I analysen er det benyttet en tematisert presentasjon gjennom fokus på tematikk og ikke på enkeltindividet. Det framkommer at det er flere grunner elevstipendiatene oppgir for å bli ett år til ved folkehøgskolen. Den viktigste grunnen kan sies å være muligheten elevene får til å få praksiserfaring som lærer. Lærerrollen tiltrekker dem og muligheten til å få innblikk i lærerlivet opplever mange som en fordel, fordi de selv har tenkt tanken om å bli lærere. Det er en klar forventning om et læringsutbytte av året som elevstipendiat. De er ikke i folkehøgskolen ett år til for å gjenoppleve førsteåret, men for å videreutvikle seg som ledere og mennesker. Samtlige forteller at de trivdes svært godt som elev og dette er med på å ta beslutningen om å bli ett år til. Økonomisk kompensasjon som elevstipendiat, gjennom et månedlig pengestipend, påvirket i liten grad beslutningen om å bli ett år til. Derimot var det helt avgjørende at elevstipendiatene fikk fravær av linjeavgift og fri kost og losji for å bli. Ingen ville tatt seg råd til å betale for folkehøgskole ett år til. Seleksjonsprosessen av elevstipendiatene gjør stipendiatordningen til en lukket ordning. Skolene håndplukker selv eller velger ut egnede kandidater på bakgrunn av en intervjuprosess som kan være ganske omfattende. Prosessen får elevstipendiatene til å føle seg utvalgt og gir en følelse av å bli vist tillit.
Ingen annen måte kommer tillitserklæringen skolen viser elevstipendiatene tydeligere
fram enn ved overrekkelsen av nøkler til skolebyggene. Elevstipendiatene anser dette
som et stort tillitstegn og er påpasselige med å respektere sitt ansvar og ikke misbruke
sin tillit. Elevstipendiatene anser i utgangspunktet ikke et oppgradert botilbud atskilt fra
elevene som viktig. Likevel framkommer det at nødvendigheten av en oppgradert og
adskilt bolig stiger med tiden. Rollen som elevstipendiat oppleves krevende og deres
eget bosted anses som det eneste «fristedet» de kan legge fra seg ansvaret og
forventningene. For de opplever at rollen som elevstipendiat var vanskeligere og mer
krevende enn de hadde sett for seg. Ved å være et bindeledd mellom de ansatte og
elevene utspiller de sin hverdag mellom barken og veden, noe som medfører
rollekonflikt. Det oppleves at elevene stiller ett sett med forventninger til dem, mens de
ansatte forventer noe annet. En slik balansegang mellom å imøtekomme alle er
ressurskrevende og vanskelig. Ledelsen er stolt av sine elevstipendiater og er fornøyd
med deres innsats. De anses som viktige brikker i det daglige puslespillet. Gjennom
analysen framkommer det at enkelte skoler kommer til å få store hull i sitt puslespill
dersom disse brikkene en dag blir borte. Samlet sett bidrar oppgaven med kunnskap om
unge menneskers utfordringer og erfaringer fra ett spesielt år i et populært skoletilbud
som folkehøgskolen er.
Nøkkelord: ny-hermeneutikk, rollekonflikt, profesjonalitet og tillit. | no_NO |
