Angrepsspill i vinnerlag: en case-kontrollstudie av Barcelonas og Manchester Uniteds angrepsspill i Champions League 2010/2011

Abstract

Denne teoribaserte empiriske studien har testet tre hypoteser for å kunne si noe om spillmotspill i fotball. Hypotese 1 ble bekreftet og konstaterte at finalistene hadde flere gjennombrudd til farlig rom enn sine kampers motstanderlag. I tråd med tidligere forskning kan dette altså vise seg å være en universell effektivitetsvariabel i fotball. Gjennom å spille gjennombruddsavventende mot forsvar i god balanse kunne finalistene ha ballen mer enn motstanderlagene og derfor produsere flere gjennombrudd generelt og spesielt til farlig rom. Hypotese 2 ble kastet ettersom det ikke kunne påvises noen forskjeller i balanseforhold ved brudd mot. En forklaring på dette kan være at alle lagene i Champions League prioriterte å angripe i balanse ettersom det kan redusere antall kontringsmål i mot. Selv om dette ikke var en forskjell som gjorde en forskjell blant lagene på øverste nivå kan det fortsatt være mye å hente for norske fotballag på å utvikle spillet bak ballen. Hypotese 3 ble bekreftet og konstaterte at finalistene hadde flere gjennombrudd til farlig rom mot et forsvar i ubalanse sammenliknet med et forvar i balanse enn sine kampers motstanderlag. I forlengelsen av dette så vi at finalistene spilte mer gjennombruddsavventende enn motstanderlagene i møte med et forsvar i balanse og begynnende ubalanse, men at begge gruppene spilte gjennombruddshissig mot forsvar i ubalanse. Denne studien har gitt ny støtte til Interacting Performances Theory (IPT) som ser ut til å være en god teori til å forklare fotballspillets spill-motspilldynamikk. IPT har også vært utgangspunkt for flere modeller og illustrasjoner i denne masteroppgaven som kan bidra i vår forståelse av utvalgte elementer ved fotballspillet. Metodeutvikling burde være et satsningsområde for fotballforskningen slik at man kan øke kunnskapsbasen rundt fotballspillet med sikrere kunnskap. Videre må denne kunnskapen ut på praksisfeltet til de som skal utvikle norsk fotball – trenerne og spillerne. Den «blå spillestilen» som brukes av de mest suksessfulle lagene i dag kjennetegnes ved et gjennombruddsavventende angrepsspill i møte med et forsvar i god balanse og gjennombruddshissighet i møte med et forsvar i ubalanse. For å utvikle spillere til den blå spillestilen må man presse tid- og romforhold i det daglige treningsarbeidet.