dc.description.abstract | Innledning: Prestasjon i sprintlangrenn er i stor grad knyttet til det maksimale
oksygenopptaket (VO2maks), anaerob kapasitet og arbeidsøkonomi, samtidig som små
marginer i mange tilfeller kan være svært avgjørende. Optimalisering av trening,
taktikk, samt utstyr gjør at denne konkurranseformen er i stadig utvikling. Bestående
av fire heat (~170 sekunder) gjennomført i løpet av 3 timer må konkurranseformen
anses for å være unik, og kravet til restitusjon stort. Det finnes imidlertid lite
dokumentasjon rundt optimal restitusjon med tanke på intensitet, og hvordan dette
påvirker prestasjon og fysiologiske faktorer ved repetert arbeid i langrenn. Derfor
omhandler dette studiet effekten av to ulike restitusjonsprotokoller på prestasjon og
aktuelle fysiologiske faktorer ved repetert maksimalt arbeid. Konklusjon: : Hovedfunnene i denne studien var at til tross for at [La-] i blodet var
høyere ved start T2 ved PR sammenlignet med AR, var det ingen forskjell i
prestasjon. Bedret aerob kapasitet (akkumulert O2 opptak) ved AR ser ut til å bli
kompensert av redusert anaerob kapasitet sammenlignet med PR. Likevel,
sprintlangrenn handler om marginer, og en tendens (ikke signifikant) til bedret
prestasjon ved aktiv restitusjon kan derfor være av stor betydning. | no_NO |