Effekten av to ulike restitusjonsprotokoller på prestasjon i sprintlangrenn

Abstract

Innledning: Prestasjon i sprintlangrenn er i stor grad knyttet til det maksimale oksygenopptaket (VO2maks), anaerob kapasitet og arbeidsøkonomi, samtidig som små marginer i mange tilfeller kan være svært avgjørende. Optimalisering av trening, taktikk, samt utstyr gjør at denne konkurranseformen er i stadig utvikling. Bestående av fire heat (~170 sekunder) gjennomført i løpet av 3 timer må konkurranseformen anses for å være unik, og kravet til restitusjon stort. Det finnes imidlertid lite dokumentasjon rundt optimal restitusjon med tanke på intensitet, og hvordan dette påvirker prestasjon og fysiologiske faktorer ved repetert arbeid i langrenn. Derfor omhandler dette studiet effekten av to ulike restitusjonsprotokoller på prestasjon og aktuelle fysiologiske faktorer ved repetert maksimalt arbeid. Konklusjon: : Hovedfunnene i denne studien var at til tross for at [La-] i blodet var høyere ved start T2 ved PR sammenlignet med AR, var det ingen forskjell i prestasjon. Bedret aerob kapasitet (akkumulert O2 opptak) ved AR ser ut til å bli kompensert av redusert anaerob kapasitet sammenlignet med PR. Likevel, sprintlangrenn handler om marginer, og en tendens (ikke signifikant) til bedret prestasjon ved aktiv restitusjon kan derfor være av stor betydning.