Strategiplan og handling: hvilken rolle spiller strategiplaner for norske særidrettsforbunds realiserte strategier?

Abstract

Denne studien tar en nærmere kikk på særforbund i NIF-systemet og langtidsplanene som vedtas på forbundstingene. Målet med studien er å undersøke sammenhengen mellom hva som står i disse planene og hvordan forbundene arbeider i det daglige. Ved hjelp av velkjente organisasjonsteorier, DiMaggio og Powell (1983) og Mintzberg og Waters (1985), forsøker jeg å sette særforbundenes strategiplaner og arbeid inn i en institusjonell kontekst. Studien ser nærmere på åtte ulike særforbund i NIF-systemet. Gjennom en analyse av forbundenes strategiplaner og intervjuer med nøkkelpersoner i forbundene har jeg skapt meg et godt bilde av hva strategiplanene inneholder og hvordan forbundene arbeider med dem. Analysen av dataene viser at norske særforbund befinner seg i et felt med sterke institusjonelle rammer jf. DiMaggio og Powell (1983). Dette fører til en ensretting i hvordan forbundene utformer strategiplaner og arbeider etter dem. Det er imidlertid variasjon mellom hvordan særforbundene faktisk arbeider med strategiplanene sine. Noen forbunds strategiplaner fungerer mest som en påminnelse om hva de institusjonelle rammene faktisk er, mens andre har laget strategiplaner som gir en tydeligere retning innenfor disse rammene. De sistnevnte planene fungerer i langt større grad som et verktøy for styret og administrasjonen i tingperioden. De førstnevnte er langt på vei unødvendige, siden forvalterne av disse kjenner de institusjonelle rammene så godt at strategiplanen ikke gir noen ytterligere retning på arbeidet. Når man ser hvert forbund for seg, kan forbundene beskrives med Mintzberg og Waters (1985) modell for paraplystrategi. Legger man til begrensningene som følger av å eksistere i det gitte feltet blir modellen for påført strategi mer passende.