Den organiserte idretten og minoritetsjenters deltakelse: en kvalitativ studie av den organiserte idrettens rolle som integrasjonsarena for jenter med minoritetsbakgrunn

Abstract

Denne studien er en kvalitativ studie som angår den organiserte idretten som integrasjonsarena, hvilke barrierer som eksisterer for at den skal fungere optimalt og hva som kan gjøres for å styrke den. Studien er gjennomført med klubbledere og minoritetsjenter i tre idrettsklubber i Oslo-området som informanter. I tillegg til et idrettssosiologisk perspektiv som er det dominerende teorigrunnlaget, benyttes også Bourdieus maktperspektiv og Foucaults diskursperspektiv i drøftingen. Funn i studien viser at idretten kan fungere som en god integrasjonsarena. Studien viser også at arenaen vil kunne styrkes gjennom tilgang på flere lokale rollemodeller. Idretten som integrasjonsarena berører en rekke forhold både i samfunnet og i privatlivet. Det er derfor også en rekke barrierer for at den skal kunne fungere optimalt. Studien viser dette i forhold knyttet til skole, bydel og lokalpolitikk, trossamfunn, familie, idrettsorganisasjonene og klubbene selv, i tillegg til kultur og kjønn. I tråd med de mange barrierene er det tilsvarende mange tiltak som kan iverksettes for å styrke idretten som integrasjonsarena. Det nevnes ytre forhold som politikk og økonomi, men fokus er størst på nære faktorer som miljøet i klubben, personlig kommunikasjon, nærhet i bydelen og utdanning av egne ledere og trenere blant minoritetsungdommene. Det framkommer ingen klare forslag til å bygge bro over den store kulturkløften som følger av at mange familier ikke ønsker at deres jenter skal drive med idrett.