Mangelen på kvinnelige topptrenere i langrenn: erfaringer fra fire profesjonelle kvinnelige trenere

Abstract

Andelen kvinnelige topptrenere i norsk idrett ligger på ca. 14% (Fasting, Sisjord & Sand, 2016). Dette er svært lave tall og økningen av antallet kvinnelige topptrenere i norsk idrett har ikke vært stor de siste årene (Fasting et al., 2016; LDO, 2008). Norges idrettsforbund ønsker å rette fokuset mot dette temaet og har derfor i punkt seks i sin programerklæring sagt at de vil jobbe mot å engasjere flere kvinner og unge trenere fram mot 2019 (NIF, 2015). For å jobbe mot dette må man sette i gang en handlingsplan innenfor de ulike idrettene for å vite hvor utfordringene ligger og hvilke tiltak som må settes til verks. Denne oppgaven retter seg spesifikt mot langrenn og mangelen på kvinnelige langrennstrenere i toppen. Studien sikter på å belyse forskningsspørsmålene ”Hvordan oppleves utfordringen med å tilfredsstille de grunnleggende psykologiske behov i arbeidsmiljøet hos topptrenere i langrenn: erfaring fra fire kvinnelige trenere” og ”Hvilke tiltak bør Norges Skiforbund sette i gang for å øke rekrutteringen av kvinner til topptrenerstillinger”. For å belyse dette har det blitt brukt en kvalitativ forskningsmetode med gjennomføring av dybdeintervjuer av fire profesjonelle kvinnelige langrennstrenere. Del én av studien har hatt en deduktiv vinkling med selvbestemmelsesteorien av Deci & Ryan (1985) som et teoretisk bakteppe. Del to er mer induktivt rettet og tar utgangspunkt i relevant teori.