Årsaker til ryggfleksjon i knebøy: Rollen til hofte- og ankelbevegelighet og antropometri

Abstract

Innledning: Knebøy er en populær og effektiv styrkeøvelse for underekstremitetene, og det er vist at dype knebøy kan ha større effekt på hypertrofi og muskelstyrke enn grunne knebøy. Korsryggsmerter kan imidlertid forekomme hos personer som utfører knebøy med ytre belastning, og en av flere mulige foreslåtte risikofaktorer for korsryggsmerter er mekanisk belastning på columna vertebralis (ryggsøylen). Ved utførelse av knebøy kan fleksjon av lumbalcolumna, også kalt ryggfleksjon, forekomme, noe som kan øke kompresjons- og skjærkreftene som virker på columna. Det er uklart hva som forårsaker ryggfleksjon i knebøy, men bevegelighet og antropometri har vist seg å være assosiert med columnas bevegelser i knebøy. Denne tverrsnittsstudien hadde derfor til hensikt å undersøke hvorvidt bevegelighet i hofte- og ankelledd og antropometriske variabler som columna-, femur- og tibialengde hadde en sammenheng med ryggfleksjon i knebøy.

Metode: 78 friske, mannlige studenter i alderen 18-40 år ble rekruttert til denne studien for å bli filmet og vurdert i forhold til grad av ryggfleksjon i knebøy. Deltakerne ble deretter fordelt inn i tre grupper: Liten, moderat eller stor grad av ryggfleksjon. 43 deltakere fra først- og sistnevnte gruppe fullførte på et senere tidspunkt 3D-analyse av smal knebøy (SK) – 40 cm avstand mellom utside venstre og høyre fot – og to aktive bevegelighetstester med hensikt å kvantifisere maksimal dorsal- og hoftefleksjon i henholdsvis ankel- og hofteleddet. I tillegg ble det utført én passiv, manuell bevegelighetstest for å vurdere hamstrings sin ettergivelighet, hvor goniometer ble benyttet for å kvantifisere maksimal ekstensjon i kneleddet.

Resultater: Justert R2 i regresjonsmodellen ved 70° og 80° femurhelning var henholdsvis 0,20 og 0,24, men fravær av uteligger reduserte dette til 0,14 og 0,16. Maksimal dorsalfleksjon i ankelleddet var den eneste variabelen som korrelerte signifikant og moderat med ryggfleksjon i SK ved 70° og 80° femurhelning (p < 0,005 og 0,004; r = -0,43 og -0,47), i tillegg til at variabelen bidro signifikant og mest i regresjonsmodellen ved 70° og 80° femurhelning (p < 0,003 og 0,004; β = -0,46 og -0,50). Det var en liten – men med tendens til moderat – korrelasjon mellom relativ columnalengde og ryggfleksjon i SK ved 70° femurhelning (p < 0,08; r = -0,27), samt at variabelen bidro signifikant i regresjonsmodellen ved 70° femurhelning (p < 0,024; β = -0,33). Fravær av uteligger reduserte dette bidraget.

Konklusjon: Bevegelighet og antropometri kunne forklare maksimalt én fjerdedel av variasjonen for ryggfleksjon i SK i regresjonsmodellen. Maksimal dorsalfleksjon var den eneste variabelen som hadde en signifikant korrelasjon med ryggfleksjon i SK.