Har Norges Skiforbund gått for langt?: Lex. Northug i et konkurranserettslig perspektiv

Abstract

Norges Skiforbunds Fellesreglementet 205.2 (Lex Northug) bryter konkurranselovens §§ 10 og 11.

Fellesreglementets 205.2, fikk en presisering etter at Petter Northug brøt med landslaget i 2013. Bestemmelsen fastslår at utøvere som vil gå internasjonale konkurranser, må takke ja til landslagsplass.

Inngangsvilkårene til konkurranselovens §§ 10 og 11 er oppfylt, NSF er et foretak og en sammenslutning av foretak, og NSF har en dominerende posisjon på sponsormarkedet for skiaktivitet. Videre utgjør vedtaket av Fellesreglementet en konkurransebegrensning etter både konkurranselovens §§ 10 og 11. Dette fordi NSF hindrer nye aktører, utøverne på landslaget, og konkurrere mot NSF på sponsormarkedet for ski-aktivitet.

Det avgjørende etter EU retten, for om en idrettsregel likevel er lovlig; (i) er den overordnede konteksten for inngåelse av reglen, (ii) om det finnes et legitimt formål, og (iii) om begrensingene er proporsjonale og uatskillelig knyttet til det legitime formålet. Dette er den såkalte Wouters-testen, brukt i EUs rettspraksis om idrett og konkurranserett.

Skiforbundet har klart et legitimt formål ved å beskytte finansiering av bredde, utvikling og rekrutering av hele skiidretten, omtalt som «økonomisk solidaritet».

Det å bevare dagens landslagsmodell og begrense inntektsmulighetene til landslagsutøverne er både uatskillelig og proporsjonalt med «økonomisk solidaritet», og derfor lovlig etter Wouters-testen. Derimot er sanksjonen i Fellesreglementet 205.2 ikke uatskillelige for å sikre «økonomisk solidaritet». Fellesreglementet 205.2 har en absolutt karakter, og formålet om å sikre bredde og utvikling, kan oppnås med mindre inngripende sanksjoner i kombinasjon med et godt landslagstilbud.