| dc.description.abstract | Denne masteroppgaven i idrettsvitenskap er en kvalitativ studie om lek i uteskolen. Oppgaven har som intensjon å bidra med kunnskap om lekens plass i uteskolen og hvilken forståelse for lek læreren besitter. Gjennom deltakende observasjon og intervju har jeg forsøkt å få svar på følgende problemstilling: Hvilken plass har den frie leken i uteskolen og hvilken forståelse for lek viser lærerne gjennom ord og handling?
En god barndom forbindes gjerne med tid til egeninitiert lek utendørs og i naturen. Utgangspunktet for denne oppgaven er at det i dag ser ut til at barns spontane naturlek kan være truet. Et økende faglig læringstrykk i skolen og en mer organisert hverdag gjør at forskere og FN går ut med bekymring for barns muligheter til å leke fritt. Innenfor lekforskningen har man lenge vært opptatt av lekens instrumentelle verdi med fokus på lekens nyttefunksjon og som en forberedelse til voksenlivet. Lekperspektivene som presenteres i denne oppgaven søker heller å gi en forståelse av det som kjennetegner leken «her og nå» - lekens vesen og dens egenverdi. Med utgangspunkt i Gadamer og Steinsholts teoretiske betraktninger på lek vil denne oppgaven bidra med perspektiver som til nå ikke er godt representert innenfor den pedagogiske litteraturen om lek.
Tidligere forskning på uteskole viser en praksis som er personlig forankret og erfaringsbasert. Utviklingen av uteskole foregår stort sett innenfor feltets premisser og en utfordring kan være at praksisen låser seg fast i enkelte modeller og blir forbeholdt «ildsjeler» og dedikerte lærere. Praksisteori og profesjonalitet danner teoretiske fortolkningsrammer for analysen i denne oppgaven. Mine studier viser at lærerne selv må fylle uteskolen med mening og innhold og at lærerne reflekterer lite over egen praksis. Erfaringene de gjør alene kan dermed ikke sies å være med på å utvikle lærernes handlingskompetanse i uteskolen. Lærerne argumenterer for lekens plass i uteskolen basert på et følelses- og verdimessig grunnlag. De oppleves for å ha utfordringer med å argumentere for lek og uteskole med utgangspunkt i teoretiske- og praktiske begrunnelser. Den frie leken får en dominerende plass i uteskolen og elevene får selv sette dagsordenen. Lærerne i studien kjennetegnes ved å ha en tilnærming til uteskolen der de inntar rollen som aktivitetsledere. Det kan se ut til at denne tilnærmingen der elevenes forventninger om lek stadig innfris gjør det utfordrende å skulle gjennomføre lærerstyrte undervisningsopplegg med troverdighet.
Naturlige omgivelser kan stimulere til lek, noe som belyses gjennom teorien om affordance. Leken som får utfolde seg i uteskolen kjennetegnes ved å være utforskende, altoppslukende, nysgjerrig, spontan, improviserende og kreativ. Uteskolen fremstår som en plattform for lek, samhandling og personlig utvikling. Selv om det å jobbe mot læreplanens dannelsesmål ikke uttrykkes eksplisitt av lærerne, kommer det tydelig fram at lekens egenverdi kan forstås som en vei videre til dannelse. Lærerne har et ønske om å berike elevenes dannelsesprosess ved å legge uteskoledagene til områder som «gir mat til utforskertrangen» og som byr på gode lekopplevelser der elevene kan bygge «fundament».
Mine analyser viser en uteskole hvor de ikke jobber faglig målorientert. Å foredle ressurser elevene allerede har vektlegges i uteskolen, mens det skolefaglige de enda ikke mestrer holdes utenfor. Uteskolen forstås som en «motsats» til klasserommet. «De ser nesten glade ut» er en lærers egen beskrivelse av elever i fri lek. I utsagnet ligger en forståelse av at leken har en verdi i seg selv. | nb_NO |
