Kvinner i norsk sjakk: En studie av tiltak for nivåhevning og rekruttering i norsk kvinnesjakk

Abstract

Denne undersøkelsen har sett på hvordan tiltak i sjakkmiljøet har påvirket kvinnesjakken i Norge. Kvinneandelen i norsk sjakk har vært stabilt rundt 5% siden 1980-tallet, i en sport som i utgangspunktet ikke krever store fysiske anstrengelser.

Undersøkelsen har derfor brukt eksisterende teorier rundt kjønnsforskjeller i sjakk, som er blitt kategorisert i tre bolker. Disse tre er psykologiske og personlighetsfaktorer, biologiske og genetiske faktorer, og sosiologiske og kulturelle faktorer. Kjønnsforskning i sjakk har i veldig liten grad benyttet seg av feministiske perspektiver. Derfor vil denne oppgaven også se på disse som mulige årsaksforklaringer. Av disse perspektivene benyttes synliggjøringsprosjektet, hegemonisk maskulinitet, Julia Kristevas tre stadier for feministisk forskning, og feminismens fire bølger.

Siden oppgaven har et historisk perspektiv ble det brukt historisk forskningsmetode for å undersøke fenomenet. Det er skriftlige historiske kilder som er benyttet, og oppgaven har et hovedfokus på primærkilder delt av Norges Sjakkforbund, og tidsskriftet Norsk Sjakkblad. Tidsskriftet har eksistert siden 1906, og har fungert som organ for Norges Sjakkforbund siden 1919.

Historiekapittelet følger norsk sjakk gjennom sine lange år, og har fokus på kvinnenes rolle i denne historien. Av viktige hendelser finner vi blant annet første kvinner i et styre, første kvinnelige internasjonale representant, første dameklubb og mye mer. Historien tjener som resultatet for denne oppgaven, og diskuteres derfor opp mot de teoretiske perspektivene fra kapittel 2.

Jeg vil konkludere med at tiltak for norsk kvinnsjakk har fungert dårlig på kvinneandelen, men relativt godt på nivåhevning. Resultatene viser at kvinnesjakken i mange år har vært nedprioritert, og at kvinner har til dels hatt en trøblete tilstedeværelse i sjakkmiljøet.