| dc.description.abstract | Dette er en masteroppgave i idrettsvitenskap ved Norges idrettshøgskole (NIH), Seksjon for kroppsøving og pedagogikk. Formålet med studien er å undersøke hvilke former for kunnskap som preger praksisveilederes arbeid med studenter i kroppsøvingslærerutdanning. Veiledningsarbeidet problematiseres i relasjon til utdanningspolitiske føringer og målsetninger med utdanningsløpene som helhet.
I denne studien er et todelt forskningsområde undersøkt: «kunnskapsbasen praksisveiledere ved kroppsøvingslærerutdanning benytter og besitter i møte med studenter?» Studiens vitenskapsteoretiske tilnærming er hermeneutisk (Gadamer, 2012). For utvikling av datamateriale ble delvis deltakende observasjon og semistrukturerte, individuelle intervjuer benyttet (Thagaard, 2018). Fire praksisveiledere har deltatt i studien. Materialet er analysert abduktivt ved bruk av temaanalyse (Thagaard, 2018) i relasjon til et teoretisk rammeverk om praksisfellesskap (Wenger, 2004).
Funnene indikerer at arbeidet til de fire praksisveilederne i denne studien preges av tre kunnskapselementer spesielt: 1) relasjonskompetanse, 2) erfaringsbasert kunnskap og 3) utviklingskompetanse. Veilederne forteller at de anser sin kunnskapsbase som verdifull og anvendbar i veiledningen av studenter. Videre antyder funnene at veiledernes kunnskapsbase er sammensatt, lite utforsket og mangler oppfølging.
Funnene i studien indikerer at veiledningen, per i dag, kan synes å stride med målsetningen om at utdanningsinstitusjonene for kroppsøvingslærerutdanning skal tilby en «integrert, profesjonsrettet og forsknings- og erfaringsbasert utdanning» (Forskrift om rammeplan for PELU, 2013). Funnene antyder videre at strukturene rundt og i praksisopplæringen som helhet må utbedres, for at både studenter, veiledere – og i siste instans elevene, skal ha mulighet til å utvikle fundamentet som kreves for å oppfylle nasjonale mål om livslang læring (Meld. St. 14, 2019-2020). | en_US |
