| dc.description.abstract | Dette er en masteroppgave i idrettsmedisin ved Norges idrettshøgskole (NIH), Institutt for idrettsmedisinske fag. Formålet med studien er å undersøke overvektige personers levde erfaringer. To forskningsspørsmål belyses: «Hvordan erfares det å leve med fedme?» og «hvordan erfarer personer med fedme å delta i gruppebasert fysisk aktivitet i naturomgivelser?»
Fem voksne kvinner og menn ble invitert til et aksjonsforskningsprosjekt bestående av ukentlige turer i varierte naturomgivelser over en periode på åtte uker. For utvikling av datamateriale ble Van Manen’s close observations benyttet (Van Manen, 1990), i kombinasjon med semistrukturerte enkeltintervjuer (Thagaard, 2018) før og etter turperioden. I tillegg fikk deltakerne ulike refleksjonsspørsmål, som de besvarte umiddelbart etter hver enkelt tur. Materialet ble analysert gjennom en tematisk analyse (Braun & Clarke, 2006). Oppgavens teoretiske rammeverk tar utgangspunkt i det kroppsfenomenologiske perspektivet til Maurice Merleau-Ponty (2005).
Funnene viser at det å leve med fedme ikke bare er en erfaring som skapes gjennom en subjektiv erfaring av egenkroppen, men også kroppen slik den erfares gjennom det kulturelt skapte meningsinnholdet. Som levde kropper er deltakerne en del av en felles verden. Kroppen utgjør et subjektivt og mellommenneskelig grunnlag for alle deres erfaringer. Fedme synliggjøres som et kulturelt, relasjonelt og kontekstuelt erfart fenomen. Funnene viser videre at deltakernes grunnleggende erfaringer varierer med vekslende kontekstuelle betingelser. Det å være synlig for andres blikk er først og fremst forbundet med negative tanker og følelser, noe som gjør at kroppen ofte er i deres oppmerksomhet. Dette begrenser livsutfoldelsen. Deltakerne viser samtidig at de erfarer å være noe mer enn overvekten, men at dette er kontekstavhengig. De felles turene i naturen representerer en slik kontekst. Her faller deltakernes kropper i bakgrunnen for deres oppmerksomhet, noe som åpner opp for at de kan tre mer fram som subjekter og se verden på nye måter.
Denne studien viser at det er et misforhold mellom deltakernes individuelle erfaringer og det medisinske og helsefaglige perspektivet på behandlingen av overvekt og fedme. Vektnedgang fremholdes som helsebringende og attraktivt, samtidig som omgivelsene forventer at deltakerne skal gjøre noe med sin situasjon. Deltakerne støter derimot på store problemer når de forsøker å følge helsemyndighetenes kostholds- og aktivitetsråd. Den stadige streben etter vektnedgang er altoppslukende og erfares som å ta mer enn den gir. Deltakerne forsøker stadig å oppnå varig vektnedgang, men dette har en negativ innvirkning på deres tilværelse. Trening gjennomføres av instrumentelle årsaker og forbindes med negative tanker og følelser, særlig i sosiale sammenhenger. Deltakelse på felles turer sammen med andre i tilsvarende situasjon derimot, gir positive sosiale opplevelser og bevegelseserfaringer. I denne situasjonen er kroppen taus, noe som muliggjør nye oppdagelser og erfaringer. Under turene rettes oppmerksomheten mot opplevelsen og ikke mot kroppen, noe deltakerne opplever som befriende og helsefremmende. | en_US |
