| dc.description.abstract | Bakgrunn: Degenerativ meniskruptur omtales som et folkehelseproblem på grunn av høy prevalens og den tydelige dokumentasjonen på at degenerativ meniskskade er et tidlig tegn på artrose (Englund et al., 2008; Kise et al., 2016). Pasienter med symptomatisk degenerativ meniskruptur erfarer betydelig smerte og redusert knefunksjon. Treningsterapi er effektivt for å redusere smerte og funksjonsnedsettelser og dermed bidra til å opprettholde deltakelse i sport og fritidsaktiviteter, men graden av etterlevelse av treningsprogram kan være avgjørende for hvor effektiv intervensjonen er (K. Bennell, Hinman, Wrigley, Creaby, & Hodges, 2011; Roddy et al., 2005). Det er derfor viktig med mer kunnskap om hvordan etterlevelse av et treningsprogram påvirker både knesmerte og fysisk funksjon på lenger sikt.
Metode: Masteroppgaven tar utgangspunkt i fem-års oppfølging av den randomiserte, kontrollerte Odense-Oslo Meniscectomy versus Exercise (OMEX)-studien med fokus på hvordan etterlevelse av treningsintervensjonen påvirket knesmerte og knefunksjon, muskelstyrke, fysisk aktivitetsnivå og artrose blant pasienter med degenerativ meniskskade. Oppgaven har både et tverrsnittdesign, som undersøker forskjeller mellom pasienter med høy og lav etterlevelse (definert som 80 % av totale antall treningsøkter) ved oppfølging etter fem år, og et pre-post design for å sammenlikne endringene mellom gruppene fra baseline til oppfølging etter fem år. Hovedutfallsmålet var Knee Injury and Osteoarthritis Outcome Score (KOOS), subskalaen sport og fritid. Sekundære utfallsmål var de øvrige KOOS subskalaene, isokinetisk muskelstyrke, fysisk aktivitet (HUNT 1), radiologisk og symptomatisk artrose og Global Rating of Change (GCR).
Resultat: Av 57 pasienter med tilgjengelig data ved fem år hadde 37 pasienter høy etterlevelse til treningsprogrammet og 20 pasienter lav etterlevelse. Gruppen med høy etterlevelse hadde en median-skår på 85 poeng og lav etterlevelse 75 poeng på hovedutfallsmålet KOOS sport/fritid ved fem år. Forskjellen mellom gruppene på 10 poeng var ikke statistisk signifikant (p=0,178). Det var ingen statistiske forskjeller mellom gruppene på de øvrige KOOS subskalaene ved fem år (gjennomsnittlig gruppeforskjell var fra 2,9 til 9,7 poeng, i favør høy etterlevelse, bortsett fra QOL som fikk samme score). Det var ingen forskjell i gjennomsnittlig muskelstyrke i quadriceps og hamstrings mellom gruppene ved fem år (gjennomsnittlig gruppeforskjell fra henholdsvis 0,11 Nm/kg [p=0,118] i favør lav etterlevelse og 0,01 Nm/kg [p=0,923] i favør høy etterlevelse). Det var ingen statistisk signifikant forskjell mellom gruppene på fysisk aktivitetsnivå ved fem år (p=0,159). Prevalensen av røntgenologisk artrose ved fem år var 18,4 % i gruppen med høy etterlevelse og 15 % i gruppen med lav etterlevelse (p=1,0), mens prevalensen av symptomatisk artrose var henholdsvis 8 % og 15 % i gruppene høy og lav etterlevelse (p=0,654). Gjennomsnittlig forskjell i endring i KOOS sport/fritid var 5,6 poeng, i favør gruppen høy etterlevelse (p=0,537). I gruppen med høy etterlevelse hadde 89 % en klinisk relevant forbedring (≥ 10 poeng) på KOOS sport/fritid sammenliknet med 55 % i gruppen med lav etterlevelse (p=0,007). Det var ingen statistisk signifikante forskjeller mellom gruppene på de øvrige KOOS subskalaene (gjennomsnittlig gruppeforskjell fra 1,0-6,9 poeng, i favør gruppen høy etterlevelse). På GRC spørsmålet om knefunksjon rapporterte 87 % av pasientene i gruppen med høy etterlevelse og 70 % i lav etterlevelse bedre eller mye bedre knefunksjon ved fem år sammenlignet med før treningsintervensjonen (p=0,007). Tilsvarende andeler for knesmerte var 95 % og 70 % (p=0,014). Begge gruppene hadde i gjennomsnitt en liten styrkeøkning i quadriceps og hamstrings fra baseline til fem år (gjennomsnittlig gruppeforskjell fra henholdsvis 0,04 Nm/kg [p=0,684] og 0,03 Nm/kg [p=0,393] i favør gruppen med høy etterlevelse).
Konklusjon: Fem år etter behandling med treningsterapi for degenerativ meniskruptur var det var ingen statistisk forskjell mellom pasientene med høy og lav etterlevelse på resultatene av KOOS subskalaer, quadriceps- og hamstringsmuskelstyrke, fysisk aktivitet og symptomatisk- og røntgenologisk artrose. Andelen av deltakerne som hadde en statistisk signifikant og klinisk relevant forbedring på KOOS sport/fritid var høyere i gruppen med høy etterlevelse sammenliknet med gruppen med lav etterlevelse. Det var statistisk signifikante forskjeller mellom gruppene på spørsmål om endring i knefunksjon og knesmerte etter fem år sammenliknet med før behandlingsstart, og pasientene med høy etterlevelse hadde størst forbedring. Studien har for lav statistisk styrke til å kunne konkludere. | en_US |
