«Nå føler jeg meg veldig klar egentlig»: En kvalitativ studie av ikke-profesjonelle utøvere sine opplevelser av veien tilbake til vridningsidrett etter fremre korsbåndsrekonstruksjon?

Abstract

Bakgrunn: Mange idrettsutøvere som gjennomgår rekonstruksjon av fremre korsbånd (ACLR) ønsker å returnere til idrett (RTI). Dette er en krevende og langvarig oppgave hvor både biologiske, psykologiske og sosiale faktorer spiller inn. Det er gjennomført få kvalitative studier og ingen norske studier som utforsker utøveres opplevelser etter ACLR. Det er av den grunn behov for økt kunnskap. Prosjektets problemstilling er som følger: «Hvordan opplever ikke-profesjonelle utøvere rekruttert fra en strukturert rehabilitering veien tilbake til vridningsidrett etter fremre korsbåndsrekonstruksjon?».

Metode: Prosjektet hadde en fenomenologisk, induktiv og kvalitativ tilnærming. Data ble innhentet ved semistrukturelle intervjuer analysert med tematisk analyse. Utvalget besto av seks ikke profesjonelle håndball- og fotballspillere som ønsket RTI. De inngikk i BEAST-studien sin intervensjonsgruppe og fulgte spesifikke kriterier og tester i rehabilitering og idrettsopptrapping. Resultatene ble drøftet i lys av den Biopsykososiale modellen, Selvbestemmelsesteorien og Antonovskys teori om sammenheng.

Resultater: Hovedtemaer avdekket i analysen var mestring, tilhørighet, og trygghet og kompetanse. Utøverne opplevde mestring i rehabiliteringen og RTI. Testing, idrettsopptrapping, tilhørighet til idretten og støtte fra fysioterapeuten var spesielt viktig for dem. Dette skapte en trygghet som gjorde at de kjente seg klar for RTI. Sosial støtte fra andre var av mer varierende betydning. De kunne oppleve økt oppmerksomhet i idrettsspesifikke situasjoner og reduserte prestasjoner, men hadde troen på at dette ville normaliseres med økende erfaring i idrettsopptrapping og kamper.

Drøfting: Utøverne opplevde en balanse mellom autonomi og faste rammer i en individualisert, progressiv og målorientert rehabilitering. Dette resulterte i mestring og kompetanseheving som bidro til indre motivasjon, en opplevelse av sammenheng og personlig vekst. Opplevelse av tilhørighet varierte; fysioterapeuten og fellesskapet i idretten var viktig for samtlige, mens trenerens rolle var todelt og få trenere deltok i RTI-avgjørelsene. Som følge av erfaringer gjennom rehabiliteringen utviklet utøverne trygghet på kneet og på egen kompetanse. Sammen med bekreftelse fra fysioterapeuten, måloppnåelse og tester gjorde dette det mulig å returnere til idrett uten frykt og med troen på egne evner til å prestere.