Holdninger til prestasjonsfremmende midler blant ledere i norsk idrett: Spiller idrettens egenart en rolle? - En kvantitativ studie av holdninger til prestasjonsfremmende midler og forebygging av doping blant ledere i særidretten.

Abstract

Norges idrettsforbund og olympiske og Paraolympiske komité (NIF) har klare holdninger til at doping er uønsket i norsk idrett. Arbeidet med antidoping i Norge har foregått i bortimot 70 år. Siden 2003 har antidopingarbeidet vært et samarbeid mellom Antidoping Norge (ADNO), NIF og staten. Samarbeidet virker tilsynelatende godt, men det finnes fortsatt doping i norsk idrett.

I internasjonal idrett er det tydelige mønstre på hvilke idretter som har størst forekomst av doping. En forklaring finnes i den såkalte sårbarhetstesen. Det er mest doping i de idrettene der dopingen gir størst prestasjonsfremmende effekt. Disse idrettene er mest sårbare for doping.

Ved å definere idrettens egenart ut fra idrettenes arbeidskrav, kan jeg skille mellom sårbare og mindre sårbare idretter. Sårbare idretter har mer spesialiserte arbeidskrav enn ikke-sårbare idretter. Spørsmålet i denne oppgaven er om idrettens egenart påvirker holdninger til doping i norsk idrett. Mer spesifikt har jeg undersøkt holdninger blant ledere på ulike nivå og innenfor ulike idretter i NIF, da ledere har en nøkkelrolle i å etablere verdier og holdninger i en organisasjon. Jeg har gitt svar på to problemstillinger:

o «I hvilken grad påvirker idrettens egenart holdninger til prestasjonsfremmende midler (PFM) blant ansatte og tillitsvalgte i norsk idrett?» o «I hvilken grad påvirker idrettens egenart holdningen til forebygging av doping blant ansatte og tillitsvalgte i norsk idrett?».

Undersøkelsene har blitt gjort ved bruk av statistiske metoder og diskutert ved bruk av teorier om holdninger og organisasjonskultur. Et overordnet spørsmål i diskusjonen er om NIF har en integrert organisasjonskultur når det gjelder antidoping, eller om enkelte særforbund kan utgjøre subkulturer i dopingspørsmålet. Selv om samfunnsteorier ikke kan ses på som endelige sannheter, danner teoriene grunnlag for å forklare hvorfor resultatene ser ut slik de gjør.

Resultatene viser at idrettens egenart ikke slår ut for lederes holdninger til PFM. Samtidig viser resultatene at det er en viss aksept til PFM i den såkalte gråsonen. Det er ingen forskjell i holdninger mellom spesialiserte og komplekse idretter. Det tyder på at det er en integrert organisasjonskultur i NIF på spørsmål om PFM. Videre viser resultatene at det forebyggende dopingarbeidet er høyere prioritert i spesialiserte idretter enn i komplekse idretter. Resultatene viser også at prioriteringen av forebyggende dopingarbeid synker jo lenger ned i NIF-hierarkiet en kommer. Til slutt viser resultatene at ledere i NIF mener det er utbredelse av doping i både ungdomsidretten og toppidretten, men at toppidretten har større utbredelse.