| dc.description.abstract | Bakgrunn: Håndball er blant de mest populære idrettene i Europa og er en kompleks og fysisk krevende kontaktidrett. Det er høy forekomst av både akutte skader og belastningsskader i håndball, og underekstremitetene er spesielt utsatt. Få publiserte studier har tatt for seg spesifikke håndballskader, samt skadeforekomst på toppnivå.
Formål: Hovedformålet med denne masteroppgaven er å undersøke omfanget av ACL-skader på kvinnesiden av norsk topphåndball i perioden 1989-2017. I tillegg er det ønskelig å avdekke omstendighetene rundt disse skadene, hvorpå personkarakteristika, skademekanisme, samt informasjon om operasjon og skadeforebyggende trening er sentrale elementer.
Metode: Dette er en epidemiologisk kohortstudie med et deskriptivt studiedesign. Gjennom 24 sesonger i perioden 1989-2017 ble ACL-skadde kvinnelige håndballspillere i norsk topphåndball kontaktet. Informasjon om personkarakteristikker, skademekanisme, operasjon og forebyggende trening ble innhentet ved utfylling av spørreskjema.
Resultat: Det var høy forekomst av ACL-skader blant kvinner i norsk topphåndball i perioden 1989-2017, med en total på 442 skader. Det var en gjennomsnittlig skadeinsidens på 0,4 per lag per sesong, høyest insidens på elitenivå (0,6). Utøverne var 21 år (IQR=6) da de ble skadet og 29 prosent hadde tidligere hatt en ACL-skade. Det var flest bakspillere (63%) og kantspillere (21%) blant de skadde. Sektini prosent ble skadet i kamp, og flest av dem i første halvdel av kampen (62%). Flest ble skadet i angrep (56%) og i kontringsfasen (28%), og oftest skjedde skaden i en finte (44%) eller i landingen etter hoppskudd (21%). Flest utøvere (70%) hadde en ikke-kontakt mekanisme. Like mange skadet høyre kne som venstre og det var ingen sammenheng mellom skuddarm og skadeside. Utøverne ventet 71,5 dager (IQR=77) på operasjon, og de på elitenivå hadde kortere ventetid enn de på nivå to og tre. Flest ble operert med patellarsenegraft (57%). Flertallet (61%) hadde ikke trent skadeforebyggende forut for skaden.
Konklusjon: Den høye forekomsten og omstendighetene rundt ACL-skadene i norsk topphåndball, tilsier at det er stort behov for videre forskning på feltet. Det bør tas sikte på økt forståelse rundt skadeproblematikken, i tillegg til økt kunnskap om skadeforebygging og effektive implementeringstiltak. | en_US |
