| dc.description.abstract | Bakgrunn: Masteroppgaven tar utgangspunkt i min interesse og mitt ønske om at alle barn og unge skal ha mulighet til å delta i organisert idrett. En rekke ulike aktører i og utenfor idretten forsøker å hjelpe og tilrettelegge, men en klarer ikke å favne om alle slik systemet er lagt opp i dag. Jeg ønsket dermed å se nærmere på følgende problemstilling; Hvilke forhold i og utenfor idretten begrenser barn og unges mulighet til å delta i organisert idrett, og hvordan opplever sentrale aktører (klubber, stiftelser og krets) arbeidet med tilrettelegging for idrettsdeltagelse for alle?
Teori: Den teoretiske forankringen til denne studien er primært knyttet til ressursavhengighetsteorien; der Pfeffer og Salancik (2003) er de største bidragsyterne, og ny-institusjonell teori; der Meyer og Rowan (1977) dannet utgangspunktet for teorien, og blant annet DiMaggio og Powell (1983) har hatt en sentral rolle i videreutviklingen. Sammen danner disse grunnlaget for å kunne forklare og fortolke ulike aktørers ressurser, samarbeid og gjensidig påvirkning på hverandre og ens omgivelser. For å bygge opp under dette og ytterligere forklare og fortolke studiens resultater benyttes interessentteori, utviklet av Robert Edvard Freeman (1984).
Metode og utvalg: For å få fram sentrale aktører (fire klubber i Oslo, Oslo idrettskrets, Sparebankstiftelsen, Zuccarellostiftelsen og BUA) sine erfaringer knyttet til studiens formål og problemstilling, har jeg benyttet semistrukturerte kvalitative forskningsintervju.
Resultat og konklusjon: Studien viser sentrale forhold som begrenser idrettsdeltagelse. Dette er forhold knyttet til ulike aspekt ved idrettslig tilbud, foreldres ressurser og terskel for å be om hjelp. Utfordringer og muligheter ved arbeidet med å tilrettelegge er i størst grad knyttet til aktørenes ressurser, ulike aspekt ved støtteordninger, samt til informasjon om mulige støtteordninger. | en_US |
