| dc.description.abstract | Denne studien tar for seg autonomi i elitefotball og hvordan disse spillerne opplever at det er tilrettelagt for autonomi, i deres treningshverdag og dagligliv. Som teoretisk rammeverk har jeg benyttet meg av Ryan og Deci (2017) sin selvbestemmelsesteori (SDT). Autonomi, omhandler i hvilken grad en handling er selv-regulert og i tråd med egne verdier og tro (Ryan & Deci, 2017, s. 10). Tidligere forskning argumenterer for at det kan være en rekke positive ringvirkninger av et autonomistøttende miljø, for blant annet motivasjon, mental helse, velvære, prestasjon og personlig utvikling (e.g.Brown et al., 2021; Fransen et al., 2020; Mageau & Vallerand, 2003; Purcell et al., 2022). I tillegg til at utsagn av spillere og eliteidrettens form gjør det interessant å se på autonomi i denne konteksten.
På bakgrunn av dette, og egne hypoteser basert på erfaringer og tanker førte til problemstillingen: «Hvordan opplever elitefotballspillere at det tilrettelegges for autonomi i trening og dagliglivet?»
For å svare på problemstillingen har studien har anvendt en kvalitativ metode, og empirien fra dette studiet er samlet inn gjennom tre semistrukturerte intervju med norske senior landslagspillere. Analysen av datamaterialet ble gjort med inspirasjon av Braun og Clarke (2006) sin tematiske analyse. Resultatene er fremvist tematisk, der jeg systematisk presenterer de tre spillerne sin opplevelse av autonomi. Studien viser at det er store situasjonelle forskjeller i opplevelsen av autonomi, i tillegg til at det virker til å være store forskjeller mellom de ulike spillerne. Dette vises gjennom ulik grad av integrasjon av ytre påvirkede handlinger. | en_US |
