| dc.description.abstract | Det finnes lite forskningsbasert kunnskap om sosial rettferdighet og kroppsøving i den norske skole, men den eksisterende forskningen viser at faget kan oppleves sosialt urettferdig og at praksis, privilegerer og marginaliserer enkelte elever og elevgrupper. Hensikten med denne studien var å undersøke et utvalg læreres forståelse av sosial rettferdighet i kroppsøvingsfaget, og hvordan de tar hensyn til tematikken i sin undervisning. Studien har en kvalitativ metodisk tilnærming, med en plassering i det fortolkende vitenskapsparadigme. Empirien i studien baserte seg på semistrukturerte intervjuer med seks lærere fra tre forskjellige skoler i ulike sosioøkonomiske deler av Oslo og omegn. Freires teori om frigjørende pedagogikk og modellen “Ni pedagogikker for sosial rettferdighet” ble benyttet som analytisk rammeverk i fortolkning og diskusjon av datamaterialet. Videre er studien forankret i annen relevant tidligere forskning, læreplanen i kroppsøving og den overordnede delen av læreplanen.
Resultatene viser at lærerne har en god forståelse for hva sosial rettferdighet er og hva det innebærer i egen undervisningspraksis, til tross for utfordringer med å gi begrepet et mer definert innhold. Lærernes forståelse av sosial rettferdighet i kroppsøvingsfaget viser seg skole- og kontekstavhengig. Det kommer frem hvordan lærernes verdigrunnlag og identitet som lærer ville bli opprettholdt dersom de hadde byttet skole, mens undervisningen for sosial rettferdighet er avhengig av elevgruppen og omgivelsene rundt og vil følgelig variere. Alle lærerne deler en felles forståelse for at alle elevene uavhengig av forutsetninger skal ha like muligheter i kroppsøvingsfaget. De reflekterer rundt mulige utfordringer i egen undervisningspraksis, men viser en positiv og genuin vilje til å skape et sosialt rettferdig fag for alle.
Likevel fremkommer det gjennom lærernes forklaringer flere marginaliserte grupper i kroppsøvingsfaget. Elever som vegrer seg i møte med faget, samt elevenes idrettslige bakgrunn, funksjonsnedsettelser, kjønn, etnisitet og sosioøkonomiske bakgrunn er tematisert som årsaker til priviligering og marginalisering i lærernes forståelse av sosial rettferdighet og deres egen undervisningspraksis. Men resultatene viser at lærerne mener seg bevisst de ulike marginaliserte gruppene, og at de ikke opplever de overnevnte marginaliserte gruppene som marginaliserte i deres undervisningspraksis. Lærerne er tydelig i sin forståelse om at rettferdig behandling innebærer å behandle elevene ulikt basert på elevenes ulike forutsetninger. Studien resulterer i fremtidige råd for 4 en sosial rettferdig undervisningspraksis sammenfattet i fire råd; 1. skape gode relasjoner, 2. elevmedvirkning, 3. tydelige rammer og 4. god kommunikasjon. | en_US |
