"I trygge hender - på ville veier": om å være deltaker på føringsturer i høyfjellet

Abstract

Denne masteroppgaven i idrettsvitenskap er en kvalitativ studie av fjellføring som sosialt og kulturelt fenomen. Jeg har tatt utgangspunkt i problemstillingen: Hva vil det si å være deltaker på føringsturer i høyfjellet og hvordan kan fenomenet fjellføring forstås fra deltakeren perspektiv? Det har vært lite forsket på hvorfor mennesker deltar på føringsturer, hvordan de beskriver turene og hva turene betyr for dem. Økt organisering og kommersialisering er hevdet å være et uttrykk for nye tendenser i dagens friluftsliv. Det er også hevdet at disse endringene ikke bare påvirker vår friluftslivspraksis, men også friluftslivets meningsinnhold. I engelskspråklig tradisjon omtales fjellføring som adventure tourism. I denne tradisjonen er begrepet adventure knyttet til risiko, og viljen til å oppsøke eller utsette seg for risiko. Ved å spore begrepets historiske linjer kan det imidlertid også knyttes til klassisk dannelsesteori, slik Becker (2004) og Gurholt (2010) har gjort. I dette perspektivet skapes det adventoures eller eventyrlige dimensjoner i friluftslivet, noe som gir rom for erfaring og (selv)dannelse. Prosjektet ble gjennomført som et feltarbeid med deltakende observasjon på to føringsturer i Øst-Jotunheimen sommeren 2009 og kvalitative intervju av fem norske deltakere fra tre ulike turer. Informantene bor i by i østlandsområdet, har god økonomi, er mellom 45 og 68 år, og med unntak av en har alle høyere utdanning. Fire av fem er kvinner, noe som gjenspeiler kjønnsfordelingen på føringsturene i datamaterialet. Jeg avdekket en rekke ulike beveggrunner for deltakelse på føringsturer, og mange av disse er sammenfallende for informantene: Å samle 2000- meters topper, utfordring og spenning, helhetsopplevelse, påvirkning fra venner og kjæreste, det ville og eksotiske landskapet, fysisk aktivitet, og behovet for sikkerhet og sannsynlighet for å nå målet. Deltakerne beskriver ulike aspekt ved føringsturen. De gir blant annet informasjon om deres forventinger i forkant, om spenninger i forhold til fysisk form og utfordringer underveis, og om hvordan disse ble taklet. Selv om spenningsnivået var relativt høyt i forkant følte alle seg trygge underveis. Informantene beskriver fjellførerne som dyktige og tillitsvekkende. Skildringer av selve naturen er kortfattede. Deltakernes vurderinger av føringsturene var positivt ladet. Å bli ført forringet ikke opplevelsen, men gav derimot økt følelse av mestring. Kostnadene ved turen var underordnet, og alle ønsket gjerne å dra på føringstur igjen. Jeg har i oppgaven pekt på føringsturenes eventyrlige dimensjon, som gir rom for erfaring og (selv)dannelse. I dette bildet kan fjellføringen tolkes som en dannelsesreise. En slik tolkning vektlegger ikke risiko og fare som bærende element, men derimot muligheten for å utvikle egne livsprosesser og å danne seg meningsfulle og betydningsfulle erfaringer og opplevelser. Slik kan fjellføringen fra deltakernes sider forstås som noe annet enn bare et ønske om sterke øyeblikksopplevelser og adrenalinkick. Jeg har også vist at Fjellføreren og turens karakter har betydning i forhold til å skape et dannende rom under føringsturen. Framveksten av fjellføring er en tendens i dagens samfunn, og på den måten også en pådriver for kulturell forandring. På samme tid kan fjellføring i dag sees på som noe tradisjonsbærende i nye kontekster.