| dc.description.abstract | Denne masteroppgaven i idrettsvitenskap er en kvalitativ studie av fjellføring som
sosialt og kulturelt fenomen. Jeg har tatt utgangspunkt i problemstillingen: Hva vil det si
å være deltaker på føringsturer i høyfjellet og hvordan kan fenomenet fjellføring forstås
fra deltakeren perspektiv? Det har vært lite forsket på hvorfor mennesker deltar på
føringsturer, hvordan de beskriver turene og hva turene betyr for dem. Økt organisering
og kommersialisering er hevdet å være et uttrykk for nye tendenser i dagens friluftsliv.
Det er også hevdet at disse endringene ikke bare påvirker vår friluftslivspraksis, men
også friluftslivets meningsinnhold. I engelskspråklig tradisjon omtales fjellføring som
adventure tourism. I denne tradisjonen er begrepet adventure knyttet til risiko, og viljen
til å oppsøke eller utsette seg for risiko. Ved å spore begrepets historiske linjer kan det
imidlertid også knyttes til klassisk dannelsesteori, slik Becker (2004) og Gurholt (2010)
har gjort. I dette perspektivet skapes det adventoures eller eventyrlige dimensjoner i
friluftslivet, noe som gir rom for erfaring og (selv)dannelse.
Prosjektet ble gjennomført som et feltarbeid med deltakende observasjon på to
føringsturer i Øst-Jotunheimen sommeren 2009 og kvalitative intervju av fem norske
deltakere fra tre ulike turer. Informantene bor i by i østlandsområdet, har god økonomi,
er mellom 45 og 68 år, og med unntak av en har alle høyere utdanning. Fire av fem er
kvinner, noe som gjenspeiler kjønnsfordelingen på føringsturene i datamaterialet.
Jeg avdekket en rekke ulike beveggrunner for deltakelse på føringsturer, og mange av
disse er sammenfallende for informantene: Å samle 2000- meters topper, utfordring og
spenning, helhetsopplevelse, påvirkning fra venner og kjæreste, det ville og eksotiske
landskapet, fysisk aktivitet, og behovet for sikkerhet og sannsynlighet for å nå målet.
Deltakerne beskriver ulike aspekt ved føringsturen. De gir blant annet informasjon om
deres forventinger i forkant, om spenninger i forhold til fysisk form og utfordringer
underveis, og om hvordan disse ble taklet. Selv om spenningsnivået var relativt høyt i
forkant følte alle seg trygge underveis. Informantene beskriver fjellførerne som dyktige
og tillitsvekkende. Skildringer av selve naturen er kortfattede. Deltakernes vurderinger
av føringsturene var positivt ladet. Å bli ført forringet ikke opplevelsen, men gav
derimot økt følelse av mestring. Kostnadene ved turen var underordnet, og alle ønsket
gjerne å dra på føringstur igjen.
Jeg har i oppgaven pekt på føringsturenes eventyrlige dimensjon, som gir rom for
erfaring og (selv)dannelse. I dette bildet kan fjellføringen tolkes som en dannelsesreise.
En slik tolkning vektlegger ikke risiko og fare som bærende element, men derimot
muligheten for å utvikle egne livsprosesser og å danne seg meningsfulle og
betydningsfulle erfaringer og opplevelser. Slik kan fjellføringen fra deltakernes sider
forstås som noe annet enn bare et ønske om sterke øyeblikksopplevelser og
adrenalinkick. Jeg har også vist at Fjellføreren og turens karakter har betydning i
forhold til å skape et dannende rom under føringsturen. Framveksten av fjellføring er en
tendens i dagens samfunn, og på den måten også en pådriver for kulturell forandring. På
samme tid kan fjellføring i dag sees på som noe tradisjonsbærende i nye kontekster. | en_US |
