Effekt av trening på insulinsensitivitet hos unge, friske menn og kvinner: sammenligning av sprint intervalltrening og kontinuerlig løpetrening med moderat intensitet

Abstract

Hensikt: Utholdenhetstrening fremstår som grunnsteinen for å øke insulinsensitivitet, og bedret insulinsensitivitet representerer en av de viktigste faktorene for å forebygge utvikling av type 2 diabetes. Hensikten med denne studien var å sammenligne effekten av to ulike former for utholdenhetstrening på insulinsensitiviteten. Effekten av åtte uker med sprint intervalltrening (SIT) ble sammenlignet med åtte uker med kontinuerlig løpetrening med moderat intensitet (CT) på insulinsensitivitet. Metode: Tjuetre menn og kvinner ble inkludert i studien. Forsøkspersonene ble matchet basert på kjønn og maksimalt oksygenopptak (VO2maks), før de ble randomisert til en av to treningsgrupper; SIT (n=11) eller CT (n=12). Begge treningsgruppene trente tre ganger i uken i totalt åtte uker. SIT bestod av 30 sek repeterte sprint (fem til ti) med nær maksimal hastighet. Løpingen foregikk i en slak motbakke med lange pauser mellom hver sprint (tre minutter). CT gruppen utførte kontinuerlig løping (30- 60 min) med moderat intensitet på 70- 80 % av peak hjertefrekvens (HFpeak). Før og etter treningsintervensjonen ble det utført en VO2maks test, måling av kroppssammensetning, og en oral glukosetoleransetest (OGTT) for å undersøke insulinsensitivitet. OGTT ble utført i fastende tilstand, tidlig om morgenen. For å unngå en eventuell akutt respons som følge av siste treningsøkt ble OGTT utført >60 timer etter siste treningsøkt. Ekspirert nitrogenoksid (FENO) ble målt i forbindelse med OGTT for å undersøke om denne påvirker produksjonen av nitrogenoksid (NO) i lungene. Resultater: Åtte uker med SIT økte VO2maks, og insulinsensitivitet målt ved redusert AUC for glukose under OGTT. CT økte VO2maks, men viste ingen endring i insulinsensitivitet. Vekt og kroppssammensetning var uendret etter trening. Den økte insulinsensitiviteten etter SIT kan derfor tilskreves en direkte effekt av trening. FENO viste en tendens til økning i respons til OGTT. Vi fant ingen endring i FENO responsen som følge av trening. Konklusjon: Denne studien viser en kronisk bedret insulinsensitivitet som følge av åtte uker med SIT. Vi finner ikke samme respons etter åtte uker med CT, hvilke indikerer en bedre effekt av høyintensitetstrening på insulinsensitivitet. Under en oral glukosetoleransetest ser vi en tendens til økning i ekspirert nitrogenoksid, men responsen endres ikke ved trening.