Sprint intervaller versus kontinuerlig løping med moderat intensitet: - effekten på maksimalt oksygenopptak, arbeidsøkonomi, anaerob kapasitet og utholdenhetsprestasjon
Master thesis
Permanent lenke
http://hdl.handle.net/11250/171693Utgivelsesdato
2011Metadata
Vis full innførselSamlinger
Sammendrag
Hensikt: Sammenligne effekten av åtte uker med sprint intervalltrening (SIT) og
kontinuerlig løping med moderat intensitet (CT) på utholdenhetsprestasjon, maksimalt
oksygenopptak, arbeidsøkonomi, anaerob kapasitet og submaksimale tilpasninger, hos
middels trente forsøkspersoner.
Metode: I alt 25 forsøkspersoner fullførte studien. Disse var randomisert til enten SIT
(n=13), eller CT (n=12). Forsøkspersonene trente tre ganger per uke, i åtte uker.
Gruppene ble sammenlignet i forhold til maksimalt oksygenopptak før, under og etter
intervensjonen. I tillegg ble det gjennomført tester av utholdenhetsprestasjon (beeptest),
arbeidsøkonomi, anaerob kapasitet (5x60 meter) og submaksimale tilpasninger før og
etter intervensjonen.
Resultater: Begge gruppene forbedret utholdenhetsprestasjon (CT 11,0 %, SIT 17,6 %)
og det maksimale oksygenopptaket (CT, 3,8 %, SIT 5,5 %) som følge av treningen, uten
at det var noen forskjell mellom gruppene. CT hadde en bedre arbeidsøkonomi på fire
av fire submaksimale hastigheter, mens SIT kun forbedret arbeidsøkonomien på to av
fire hastigheter. Begge gruppene forbedret tidene på alle fem 60 meterne på den
anaerobe testen. SIT hadde en bedre tid enn CT på 60 meter nummer fire og fem etter
treningsperioden. På den samme relative intensiteten (70 % av maksimalt
oksygenopptak) var oksygenpulsen høyere, hjertefrekvensen uendret og respiratorisk
utvekslingsratio og laktatnivå redusert i CT. For SIT var oksygenpulsen uendret,
hjertefrekvensen høyere, respiratorisk utvekslingsratio uendret og laktatnivå redusert.
Det var ingen forskjell mellom gruppene på noen av disse parameterne.
Konklusjon: Studien viser at CT og SIT fører til en like stor fremgang i
utholdenhetsprestasjon og maksimalt oksygenopptak. Resultatene viser også at det har
forekommet noen treningsspesifikke tilpasninger som følge av CT og SIT. CT ser ut til
å være en mer effektiv treningsform i forhold til tilpasninger ved intensiteter lavere enn
det maksimale oksygenopptaket, mens SIT er mer effektiv for å bedre anaerob kapasitet.
Beskrivelse
Masteroppgave - Norges idrettshøgskole, 2011.