Sprint intervaller versus kontinuerlig løping med moderat intensitet: - effekten på maksimalt oksygenopptak, arbeidsøkonomi, anaerob kapasitet og utholdenhetsprestasjon

Abstract

Hensikt: Sammenligne effekten av åtte uker med sprint intervalltrening (SIT) og kontinuerlig løping med moderat intensitet (CT) på utholdenhetsprestasjon, maksimalt oksygenopptak, arbeidsøkonomi, anaerob kapasitet og submaksimale tilpasninger, hos middels trente forsøkspersoner. Metode: I alt 25 forsøkspersoner fullførte studien. Disse var randomisert til enten SIT (n=13), eller CT (n=12). Forsøkspersonene trente tre ganger per uke, i åtte uker. Gruppene ble sammenlignet i forhold til maksimalt oksygenopptak før, under og etter intervensjonen. I tillegg ble det gjennomført tester av utholdenhetsprestasjon (beeptest), arbeidsøkonomi, anaerob kapasitet (5x60 meter) og submaksimale tilpasninger før og etter intervensjonen. Resultater: Begge gruppene forbedret utholdenhetsprestasjon (CT 11,0 %, SIT 17,6 %) og det maksimale oksygenopptaket (CT, 3,8 %, SIT 5,5 %) som følge av treningen, uten at det var noen forskjell mellom gruppene. CT hadde en bedre arbeidsøkonomi på fire av fire submaksimale hastigheter, mens SIT kun forbedret arbeidsøkonomien på to av fire hastigheter. Begge gruppene forbedret tidene på alle fem 60 meterne på den anaerobe testen. SIT hadde en bedre tid enn CT på 60 meter nummer fire og fem etter treningsperioden. På den samme relative intensiteten (70 % av maksimalt oksygenopptak) var oksygenpulsen høyere, hjertefrekvensen uendret og respiratorisk utvekslingsratio og laktatnivå redusert i CT. For SIT var oksygenpulsen uendret, hjertefrekvensen høyere, respiratorisk utvekslingsratio uendret og laktatnivå redusert. Det var ingen forskjell mellom gruppene på noen av disse parameterne. Konklusjon: Studien viser at CT og SIT fører til en like stor fremgang i utholdenhetsprestasjon og maksimalt oksygenopptak. Resultatene viser også at det har forekommet noen treningsspesifikke tilpasninger som følge av CT og SIT. CT ser ut til å være en mer effektiv treningsform i forhold til tilpasninger ved intensiteter lavere enn det maksimale oksygenopptaket, mens SIT er mer effektiv for å bedre anaerob kapasitet.