Effekten av maksimal styrketrening på prestasjonen i langrenn: en 10 uker lang intervensjonsstudie
Master thesis
Permanent lenke
http://hdl.handle.net/11250/221724Utgivelsesdato
2014Metadata
Vis full innførselSamlinger
Sammendrag
Formålet med denne studien var å undersøke effekten av maksimal styrketrening for
overkropp på muskelstyrke, arbeidsøkonomi og prestasjonstester av ulik varighet i
stakeergometer hos kvinnelige juniorlangrennsløpere.
Seksten aktive kvinnelige langrennsløpere ble rekruttert (17 ± 1 år, 60 ± 6 kg, 169 ± 6 cm,
59, 6 ± 4,5 ml · kg-1 · min-1) og fordelt til en intervensjonsgruppe (INT; n= 9) og en
kontrollgruppe (KON; n= 7). Intervensjonsperioden varte 10 uker på høsten, og bestod av
et styrketreningsprogram på overkroppsmuskulatur som INT gjennomførte to ganger i
uken i tillegg til sitt vanlige treningsprogram. KON fortsatte med sitt vanlige
treningsprogram, og ble instruert til å ikke trene maksimal styrketrening. Det totale
treningsvolumet var henholdsvis ~14 og ~13 timer per uke for INT og KON. Før pre- og
posttesting ble det gjennomført grundig tilvenning til testene i stakeergometer og til
styrketest i øvelsen sittende overtrekk. Testene i stakeergometer var maksimal
effektproduksjon over 20 sek (maksimal anaerob effekt), over 3 min i uthvilt tilstand
(sprinttest) og over 3 min etter et langvarig submaksimalt arbeid (avsluttertest).
Arbeidsøkonomi ble målt som oksygen (O2)- kostnad på submaksimale belastninger. I
tillegg ble det maksimale O2- opptaket i stakeergometer (VO2-peak) og løping (VO2-maks)
målt.
Muskelstyrken, målt som 1 repetisjon maksimum, økte signifikant mer i INT
sammenlignet med KON (15 ± 8 %; p< 0,01; effektstørrelse (ES): 0,90). Endringen i
maksimal anaerob effekt og effektproduksjon på sprint- og avsluttertesten var tilsvarende
for INT og KON. VO2-maks og VO2-peak endret seg med en liten negativ effektstørrelse i INT
sammenlignet med KON (ES: -0,32 til -0,42). Det var liten til ubetydelig (ES: -0,31 til -
0,18) forskjell mellom gruppene i endring av O2- kostnad på submaksimale belastninger i
favør av INT (størst reduksjon), men forskjellen var ikke statistisk signifikant.
Maksimal styrketrening på overkropp gav økt maksimal styrke i en gruppe kvinnelige
juniorlangrennsløpere sammenlignet med en kontrollgruppe, der begge gruppene forøvrig
gjennomførte et høyt volum av kondisjonstrening. Økningen i muskelstyrke hadde
imidlertid ubetydelig effekt på prestasjonstester av kort varighet, og kun liten til ubetydelig
effekt på arbeidsøkonomi og maksimalt oksygenopptak i staking.
Beskrivelse
Masteroppgave - Norges idrettshøgskole, 2014