Effekten av økt andel rulleskitrening på prestasjon i langrenn: en 11 uker lang intervensjonsstudie på juniorlangrennsløpere i tidlig sesongforberedelsesperiode

Abstract

Formålet med denne studien var å se om en økt andel rulleskitrening ville påvirke prestasjonstester, maksimalt oksygenopptak og oksygenkostnad hos juniorlangrennsløpere på høyt nivå. Atten juniorlangrennsløpere ble rekruttert fra Norges Toppidrettsgymnas (NTG) ved Geilo og fordelt til en stakegruppe (SG) og en løpegruppe (LG). Seks deltakere ble ekskludert grunnet sykdom eller et for stort sprik fra planlagt trening, tolv deltakere gjennomførte tester og treningsopplegg, SG (n=6) og LG (n=6) . Intervensjonsperioden varte i 11 uker, fra starten av juni til midten av august. SG trente ≈ 17 timer pr uke og hadde en prosentfordeling mellom løp-, rulleski- og annen trening på 30/54/16 mens LG trente ≈ 13 timer og hadde en tilsvarende fordeling på 46/43/11. Pre- og posttest bestod av submaksimale belastninger i stakeergometer og på tredemølle, samt en 5 min prestasjonstest på stakeergometer og en tid til utmattelse (TTU) på tredemølle. Det ble også gjennomført prestasjonstester i motbakke løping og skøyting på rulleski. Arbeidsøkonomi ble målt som oksygenkostnad på submaksimale belastninger. Maksimalt oksygenopptak i løping (VO2-maksløp) og maksimalt oksygenopptak i staking (VO2-maksstaking) ble målt under prestasjonstestene på tredemølle og stakeergometer. Tid brukt på utendørs rulleskitest ble redusert i SG sammenlignet med LG 6,3 % (p<0,05; effektstørrelse (ES) =0,60). Det var ingen signifikant forskjell i endring mellom gruppene i løping eller stakning, i arbeidsøkonomi eller i VO2-maks. Etter elleve uker med en økt andel rulleskitrening, og da spesielt staketrening, fikk SG en større reduksjon i tid brukt på utendørs rulleskitest enn LG. Det ble imidlertid ikke funnet noen signifikante forskjeller i endringer mellom gruppene i løping eller stakning.