Hvilke fysiske tester bør juniorlangrennsløpere benytte i grunntreningsperioden?: validering av fysiologiske tester og prestasjonsbestemmende faktorer for langrennsprestasjon hos juniorlangrennsløpere

Abstract

Formålet med studien var å kartlegge om barmarkstester gjennomført i forberedelsesperioden kan predikere langrennsprestasjonen om vinteren. Og samtidig hvilke fysiologiske faktorer som forklarer endring i prestasjonen på rulleskitest i treningssesongen, hos juniorlangrennsløpere på høyt nasjonalt nivå. Det ble rekruttert 18 juniorlangrennsløpere, 12 gutter og 6 jenter fra Norges toppidrettsgymnas Geilo. Deltakerne ble testet ved 3 anledninger mai/juni (T1), august (T2) og oktober/november (T3). Deltakerne testet maksimalt oksygenopptak (VO2max) løp på tredemølle og på stakeergometer. De gjennomførte prestasjonstester i motbakke på rulleski og løp. FIS-poeng ble registrert ved slutten av den påfølgende konkurransesesongen og definert som langrennsprestasjon i studien. Gruppen samlet hadde en signifikant forbedring i VO2max løp (5,3%) og tid brukt på rulleskitesten (8,6%), T1 til T3. Det var i de samme testene signifikant forskjell mellom endringen til jenter og gutter, T1-T2. Endringen i VO2max korrelerte signifikant med endringen i rulleskitesten (r=-0,49). Det var en signifikant korrelasjon mellom tid brukt på løpstest samt rulleskitest og langrennsprestasjon for jenter, men ikke for gutter. Økning i VO2max løp kan være med på å forklare forbedringen i tid brukt på rulleskitesten. Barmarkstester gjennomført i forberedelsesperioden kan være med på å predikere langrennsprestasjonen på vinteren, for jenter.