dc.description.abstract | Innledning: Klassisk langrenn består av del-teknikker som benyttes i ulik grad basert på hastighet, terreng og treningsstatus hos løpere. Staking er tidligere vist å være mest energieffektivt i flatt terreng og høy hastighet, mens digonalgang er vist mest effektivt i motbakkene. De siste årene har det vært en revolusjon i bruken av staking i konkurranselangrenn der løpere i dag benytter staking i terreng som tidligere diagonalgang ble benyttet. Videre har dette medført ulike typer staketeknikker basert på utøvernes hastighet og helning på terrenget, med en utpreget forskjell mellom staking i flatt (STAflatt) og motbakke (STAmot). Hovedformålet med prosjektet var å undersøke prestasjon og fysiologiske forskjeller mellom diagnoalgang (DIA) og staking i bratt motbakke. Videre ble det sammenlignet biomekaniske og fysiologiske faktorer mellom STAflatt og STAmot med likt ytre arbeid. Metode: Tolv mannlige elite langrennsløpere ble rekruttert ( 23 ± 5 år, 180 ± 5 cm, 73 ± 6 kg, 78,7 ± 3,7 ml·kg-1·min-1 ) og de gjennomførte fysiologiske-, biomekaniske- og prestasjonstester på rulleskimølle. Det ble gjennomført 3 submaksimale (sub) drag à 5 min ved staking på 1° og 8° samt diagonalgang på 8°. I tillegg ble det gått en prestasjonstest på 3,5 min ved alle stilartene. | nb_NO |