Optimalisering av ishockeyspilleres barmarkstrening: sammenligning av to ulike intervallformer for å bedre utholdenheten og effekten av å legge til plyometrisk trening til tung styrketrening på sprintprestasjon på is: to uavhengige randomiserte studier gjort på ishockeyspillere på høyt aldersbestemt nivå
Master thesis
Permanent lenke
http://hdl.handle.net/11250/297194Utgivelsesdato
2015-08-17Metadata
Vis full innførselSamlinger
Sammendrag
Denne studien ble delt i to uavhengige prosjekter. Formålet med det første prosjektet,
utholdenhetsprosjektet, var å sammenligne effekten av repeterte korte intervaller opp
imot lengre intervaller på utholdenhetsprestasjonen på is og maksimalt oksygenopptak
på sykkel hos ishockeyspillere. Formålet med det andre prosjektet, styrkeprosjektet, var
å sammenligne effekten av å utføre plyometrisk trening kombinert med tung
styrketrening opp imot tung styrketrening alene på hurtigheten på is, hurtig
kraftutvikling og underekstremitetsstyrke hos ishockeyspillere. Utholdenhetsprosjektet - metode: Femten mannlige ishockeyspillere på høyt nasjonalt
nivå for sin aldersklasse gjennomførte prosjektet. Forsøkspersonene (FP) ble stratifisert
etter alder og deretter tilfeldig randomisert i en gruppe som utførte repeterte korte
intervaller (n=8, 17,0 ± 0,9 år, 77,6 ± 6,6 kg, 181 ± 3 cm) og en gruppe som utførte
lengre intervaller (n=7, 17,1 ± 0,9 år, 84,7 ± 9,0 kg, 185 ± 3 cm). Kortintervallene
bestod av tre serier med 13 korte høyintensive 30 sekunders arbeidsperioder, der
instruksjonen var å sykle med så høy gjennomsnittlig effekt (W) som mulig på alle 30
sekunders arbeidsperiodene (30/15-gruppen). Mellom arbeidsperiodene var det 15
sekunders aktiv pause og mellom hver serie var det 3 minutters pause. De lengre
intervallene bestod av fire arbeidsperioder på 5 minutter med en intensitet på 90-95 %
av maksimal hjertefrekvens og med aktive pauser på 2,5 minutter (4x5-gruppen).
Intervensjonen varte i ni uker hvor hver gruppe utførte tre intervalløkter i uken. FP
inntok lik næring til samme tid ved samtlige tester ved pre- og posttest. FP testet
maksimalt oksygenopptak (VO2maks) på ergometersykkel, utholdenhetsprestasjon på is
og 35 m skøytesprint på is. Styrkeprosjektet - metode: Seksten mannlige ishockeyspillere på høyt nasjonalt nivå
for sin aldersklasse gjennomførte prosjektet. FP ble stratifisert etter alder og deretter
tilfeldig randomisert i en gruppe som utførte plyometrisk trening kombinert med tung
styrketrening (PLY+ST; n=9, 17,2 ± 1,0 år, 78,3 ± 7,3 kg, 182 ± 3 cm) og en gruppe
som trente tung styrketrening kombinert med stabiliseringsøvelser (ST; n=7, 17,1 ± 0,7
år, 83,7 ± 7,8 kg, 184 ± 5,0 cm). Intervensjonen hadde en varighet på åtte uker hvor
begge gruppene utførte tung styrketrening (4-10 RM) av underekstremiteten to ganger i
uken. Fra og med uke tre ble submaksimal styrketrening av hele kroppen utført èn gang
i uken. Den plyometriske treningen bestod av tre horisontale hoppøvelser i forkant av
hver styrketreningsøkt av underekstremiteten og hver submaksimale styrketreningsøkt
av hele kroppen. ST trente stabiliseringsøvelser etter styrketreningsøktene på
underekstremiteten og de submaksimale styrketreningsøktene for å oppnå lik total
treningstid som PLY+ST. FP testet 1 RM i knebøy, stille lengdehopp, trippelhopp, 10 m
sprint på is, VO2maks, ishockeysimulert prestasjon på sykkel, målte
kroppssammensetning med DXA og utførte kostholdsregistrering.
Beskrivelse
Masteroppgave - Norges idrettshøgskole, 2015