Optimalisering av ishockeyspilleres barmarkstrening: sammenligning av to ulike intervallformer for å bedre utholdenheten og effekten av å legge til plyometrisk trening til tung styrketrening på sprintprestasjon på is: to uavhengige randomiserte studier gjort på ishockeyspillere på høyt aldersbestemt nivå

Abstract

Denne studien ble delt i to uavhengige prosjekter. Formålet med det første prosjektet, utholdenhetsprosjektet, var å sammenligne effekten av repeterte korte intervaller opp imot lengre intervaller på utholdenhetsprestasjonen på is og maksimalt oksygenopptak på sykkel hos ishockeyspillere. Formålet med det andre prosjektet, styrkeprosjektet, var å sammenligne effekten av å utføre plyometrisk trening kombinert med tung styrketrening opp imot tung styrketrening alene på hurtigheten på is, hurtig kraftutvikling og underekstremitetsstyrke hos ishockeyspillere. Utholdenhetsprosjektet - metode: Femten mannlige ishockeyspillere på høyt nasjonalt nivå for sin aldersklasse gjennomførte prosjektet. Forsøkspersonene (FP) ble stratifisert etter alder og deretter tilfeldig randomisert i en gruppe som utførte repeterte korte intervaller (n=8, 17,0 ± 0,9 år, 77,6 ± 6,6 kg, 181 ± 3 cm) og en gruppe som utførte lengre intervaller (n=7, 17,1 ± 0,9 år, 84,7 ± 9,0 kg, 185 ± 3 cm). Kortintervallene bestod av tre serier med 13 korte høyintensive 30 sekunders arbeidsperioder, der instruksjonen var å sykle med så høy gjennomsnittlig effekt (W) som mulig på alle 30 sekunders arbeidsperiodene (30/15-gruppen). Mellom arbeidsperiodene var det 15 sekunders aktiv pause og mellom hver serie var det 3 minutters pause. De lengre intervallene bestod av fire arbeidsperioder på 5 minutter med en intensitet på 90-95 % av maksimal hjertefrekvens og med aktive pauser på 2,5 minutter (4x5-gruppen). Intervensjonen varte i ni uker hvor hver gruppe utførte tre intervalløkter i uken. FP inntok lik næring til samme tid ved samtlige tester ved pre- og posttest. FP testet maksimalt oksygenopptak (VO2maks) på ergometersykkel, utholdenhetsprestasjon på is og 35 m skøytesprint på is. Styrkeprosjektet - metode: Seksten mannlige ishockeyspillere på høyt nasjonalt nivå for sin aldersklasse gjennomførte prosjektet. FP ble stratifisert etter alder og deretter tilfeldig randomisert i en gruppe som utførte plyometrisk trening kombinert med tung styrketrening (PLY+ST; n=9, 17,2 ± 1,0 år, 78,3 ± 7,3 kg, 182 ± 3 cm) og en gruppe som trente tung styrketrening kombinert med stabiliseringsøvelser (ST; n=7, 17,1 ± 0,7 år, 83,7 ± 7,8 kg, 184 ± 5,0 cm). Intervensjonen hadde en varighet på åtte uker hvor begge gruppene utførte tung styrketrening (4-10 RM) av underekstremiteten to ganger i uken. Fra og med uke tre ble submaksimal styrketrening av hele kroppen utført èn gang i uken. Den plyometriske treningen bestod av tre horisontale hoppøvelser i forkant av hver styrketreningsøkt av underekstremiteten og hver submaksimale styrketreningsøkt av hele kroppen. ST trente stabiliseringsøvelser etter styrketreningsøktene på underekstremiteten og de submaksimale styrketreningsøktene for å oppnå lik total treningstid som PLY+ST. FP testet 1 RM i knebøy, stille lengdehopp, trippelhopp, 10 m sprint på is, VO2maks, ishockeysimulert prestasjon på sykkel, målte kroppssammensetning med DXA og utførte kostholdsregistrering.