| dc.description.abstract | Avhandlingen handler om å analysere danseimprovisasjon og kontaktimprovisasjon gjennom tradisjon, fortolkning og levd erfaring. Avhandlingen er skrevet som en monografi, og er organisert i tre deler i henhold til disse tre perspektivene. Prosjektet handler om å fortolke og forstå danseimprovisasjon og kontaktimprovisasjon, og mer spesifikt om å forstå improvisasjon som del av disse to sjangrene, og om hvordan sjangrene kan forstås som improvisasjonsfenomen.
Til grunn for avhandlingen ligger litterære kilder og levd erfaring. Del en undersøker sjangrene som tradisjon, gjennom et hermeneutisk tradisjonsperspektiv. Del to anvender fortolkende perspektiv som improvisasjonsfilosofi, litterær-filosofiske perspektiv og hermeneutikk. Del tre bygger på en empirisk studie som undersøker kroppsøvingslærerstudenters erfaringer i danseimprovisasjon og kontaktimprovisasjon. Avhandlingen tar for seg ulike kontekster hvor danseimprovisasjon og kontaktimprovisasjon inngår. Kontekstene favner ikke-profesjonelle og profesjonelle dansere, undervisning i og utenom utdannelsesinstitusjoner, samt dans i skolen. Avhandlingen er filosofisk inspirert av Gadamer, Merleau-Ponty og Bakhtin. Som et hermeneutisk og fenomenologisk orientert prosjekt har avhandlingen gjennomgående forholdt seg til filosofi hvor erfaring står sentralt. Erfaring av improvisert dans ligger til grunn for avhandlingen, og Merleau-Pontys perspektiv er egnet til å forstå dans som kroppslig erfaring. Bakhtin er valgt først og fremst fordi jeg oppfatter hans litterære begrep, og da særlig dialog, polyfoni, og karneval, som viktige bidrag til forståelse av danse- og kontaktimprovisasjon, og av improvisasjon i dans. Gadamers hermeneutikk er anvendt som både filosofisk og fortolkende perspektiv, og spesielt Gadamers begrep lek og tradisjon spiller en sentral rolle.
Danseimprovisasjon og kontaktimprovisasjon er komplekse sjangre. Som scenekunst har begge fra begynnelsen av gått nye veier, og i mange sammenhenger opptrådd på siden av de store scenene, og utenfor det etablerte dansekunstmiljøet. Danseimprovisasjon og kontaktimprovisasjon, sett gjennom et sosio-historisk tradisjonsperspektiv kan forstås som antihierarkiske tradisjoner, som angrep på det etablerte, på dans i teatersammenheng og på koreografen som autoritet. Avhandlingens underliggende kunnskapsbidrag er å synliggjøre improvisasjon og improvisasjon i dans som et flertydig, og flerstemmig fenomen som i mange sammenhenger, for eksempel kunst, fritid, utdannelse og skole, vil kunne bidra til å skape kulturer som prioriterer forskjellighet, mangfold, åpenhet, dialog, og det uavsluttede. | nb_NO |
