| dc.description.abstract | Avhandlingen omhandler Oslomarkas fremvekst og tilblivelse som friluftsområde for befolkningen i Oslo og tilgrensende distrikter. I avhandlingen argumenterer jeg for at det først er i mellomkrigstida at Marka endelig vokser frem, at Marka blir til en tydelig definerbar størrelse i folks omverden: en egen entitet i verden. Avhandlingens overordnete problemstilling er å undersøke hvordan dette skjedde, hvordan Marka ble til. I stedet for å betrakte tilblivelsen som en konsekvens av bakenforliggende samfunnsstrukturer eller en realhistorisk utvikling, har studien som formål å sirkle inn det som aktivt tar del i å skape et nytt landskap. Nærmere bestemt tar jeg for meg periodens friluftsliv og undersøker den endringskraften som kan tenkes å ligge der. Gjennom fortolkning av historiske tekster undersøker jeg den rollen henholdsvis språk, tekst og skrivepraksiser spilte i Markas endringsprosesser.
Avhandlingen er bygd opp av to sideordnede deler som nærmer seg Oslomarkas fremvekst og kildematerialet fra to ulike vinkler. De to delene fungerer til en viss grad uavhengig av hverandre og kan leses hver for seg, imidlertid tegner første del opp en bakgrunn og bredere kontekst for tematikken i avhandlingens andre del. Del 1 er en begrepshistorisk studie og bygger på teoriene til Reinhart Koselleck. Denne tar for seg landskapet slik det ble forstått og forestilt av datidens befolkning, og fokuserer på Marka som en størrelse i deres felles forestillingsverden. Et sentralt omdreiningspunkt i denne delen, er spenningen mellom kultur og natur som identifiseres som avgjørende i Markas fremvekst. Undersøkelsen belyser blant annet hvorvidt det friluftsområdet som etableres i mellomkrigstida er å forstå som fri natur eller snarere som en slags park for byens borgere. Del 2 bygger på materiell-semiotiske perspektiver, slik de er utviklet av Bruno Latour. Den tar for seg en gruppe sentrale friluftslivsorganisasjoner og deres praksiser, og undersøker rollen de spilte i landskapets endringer. Der fokuset i det forrige spørsmålet lå på kollektivet, sentreres undersøkelsen her rundt sentrale aktører, aktive i endringsprosessene. Organisasjonene det er snakk om er Foreningen til fremme av friluftsliv og kropskultur, Frilufts-klubben, Kjenn Ditt Land, Oslo og Omland Friluftsråd og Den Norske Turistforening. I avhandlingen argumenterer jeg for betydningen det hadde at mellomkrigstidas friluftslivs-organisasjoner skapte materielle størrelser hvor Marka kunne ses og leses. Jeg stiller et spørsmål om hvordan disse bidro til å forme og forandre Marka.
Studien innlemmer teoretiske tilnærminger til historien som behandler koblingen og medieringen mellom menneskers ideer, erfaring og forståelser på den ene siden og verdens materialitet og romlighet på den andre. Den tar for seg Oslomarka som en fortidig romlig konstellasjon, et kulturelt skapt fenomen, og ettersporer de prosessene som virket i å skape dette fenomenet. Slik sett kan avhandlingen plasseres innenfor de senere års såkalte romlige vending innenfor humanistiske og samfunnsfaglige fag. En slik tilnærming til fortidas romlighet er relativt lite utforsket, og avhandlingen kan anses som et forslag til hvordan fortidas rom, steder og landskaper kan være gjenstand for idéhistoriske studier – og hvordan sted og historie, rom og tid kan knyttes sammen. Avhandlingen omhandler en spesifikk historie om et spesifikt landskap og fenomen, men tilnærmingen burde være overførbar til andre landskap andre steder til andre tider. | en_US |
